Frost

Og dagene går.

Fort som fy.

Vinteren tar sitt forhåpentligvis siste krampegrep om kropp og sinn.

Leksehjelp og husarbeid, foreldremøter og små arrangementer her og der som alle trenger et kakefat eller et smørbrødfat eller to. Eller i det minste litt hukommelse.

Og frosten. Den fryser meg stiv som en pinne. Og setter alle alarmene til ringing. Og når alarmene uler, så fungerer ikke det daglige. Som for eksempel hukommelse. Og store og små beslutninger.

Hva skal vi ha til middag i dag? Når skal vi feire minstemanns bursdag? Har jeg husket å vaske badetøy og håndklær til om en halvtime? Når får jeg forresten besøkt min bestemor? Når har HUN tid?

Sånne småting blir store uoverkommelige fjell nå om dagen. Og ting går galt.

Jeg kommer for sent til det meste, og ungene drar på skolen uten å ha gjort lekser. Vennenes planer går i vasken, og ingen får de beskjedene de skulle hatt.

Alle sier at de er glemske, og ingen vil høre på hvor glemsk jeg er, men DETTE ER ILLE.

Når kan egentlig en mor melde seg ut? Aldri. Så da er det bare å henge på.

Er det noe annet man kan kutte vekk? Jo, jeg var jo enig om at for å være mor, så BEHØVER jeg disse andre tingene. De er vitaminene eller hvadetnåer som holder meg gående, i den grad jeg går.

Eller snubler avgårde, med alarmen ringende i ørene, og store, farlige deadliner truende i glemselståka, og med familiens ve og vel som målet for hverdagen.

Uten å glemme Det Store Målet. Skal skrive en bloggpost til, om det.

Men nå nærmer klokka seg halv seks en torsdag ettermiddag, den første rolige ettermiddagen denne uka, og -hva SKAL vi ha til middag?????? Vi har kjøttdeig…

 

Annonser

Dette innlegget ble skrevet i Hverdag og merket , , , , , , , av sirimari. Bokmerk permalenken.

Om sirimari

Hmmm... Hvem er det egentlig som vet helt hvem de er? Jeg kan vel alltids gi dere noen opplysninger. Jeg er en kvinne som har rukket å bli tjueni noen ganger. Jeg er separert, og har tre herlige barn, som så mange andre av oss ;) Jeg bor i min fars hjemgård, i bygda jeg vokste opp i. Men før jeg slo meg ned her, rakk jeg å teste både Narvik og Trondheim. Trøndere er fine folk, spesielt de som holder til på nordsida av byens sentrum ;) Jeg blir friskere og sterkere, og har akkurat begynt å jobbe litt. Jobben som kassadame på REMA er undervurdert. Men først og fremst er jeg hun der gærne Jesus-dama, og det er det en stor ære for meg å få lov til å være. Kan man ha noen bedre brudgom? Nevnte jeg forresten at Den Høyeste Gud er min far?

En tanke om “Frost

  1. Oppdaga nå at frysern har stått uten strøm et par dager. Enda ei kortslutning som skriver seg fra mitt hode. Klarer ikke å forholde meg til den, så jeg bare satte i kontakten og lukka den igjen….

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *