Aleksander

Typisk.

Når jeg skriver noe, så begynner virkeligheten å argumentere med meg.

I går skrev jeg om sportens uutholdelighet, og i dag får vi melding om at Aleksander Dale Oen er gått bort. Bare 25 eller 26(NRK klarte ikke å bestemme seg :P) år gammel. Og jeg finner meg selv gråtende over denne mannen jeg ikke kjente.

Etter 22. Juli skapte han et felles, sterkt øyeblikk for oss nordmenn.

Han fortalte om det på Skavlan, og klarte å vinne min sympati, beundring, eller hva det nå er.

Kan noen forklare dette for meg, mine tårer, for eksempel? For det kan ikke jeg.

Til Aleksanders minne.

 

Annonser

Dette innlegget ble publisert i Livet, Samfunn, Vakre mennesker av sirimari. Bokmerk permalenken.

Om sirimari

Hmmm... Hvem er det egentlig som vet helt hvem de er? Jeg kan vel alltids gi dere noen opplysninger. Jeg er en kvinne som har rukket å bli tjueni noen ganger. Jeg er separert, og har tre herlige barn, som så mange andre av oss ;) Jeg bor i min fars hjemgård, i bygda jeg vokste opp i. Men før jeg slo meg ned her, rakk jeg å teste både Narvik og Trondheim. Trøndere er fine folk, spesielt de som holder til på nordsida av byens sentrum ;) Jeg blir friskere og sterkere, og har akkurat begynt å jobbe litt. Jobben som kassadame på REMA er undervurdert. Men først og fremst er jeg hun der gærne Jesus-dama, og det er det en stor ære for meg å få lov til å være. Kan man ha noen bedre brudgom? Nevnte jeg forresten at Den Høyeste Gud er min far?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *