Jeg var  i møte med PPT i dag ang ett av mine barn.

Jeg forteller det fordi det etterhvert er blitt helt normalt å ha kontakt med hjelpeapparatet på ett eller annet vis.

Normalt, ja.

Psykologen jeg snakket med sa det rett ut. Normalen for barna våre blir bare smalere og smalere.

Vi skal være like.

Barna skal være like.

Jeg kjenner at det skremmer, og jeg kjenner at jeg og mine blir rammet. Ja, rammet.

For hva skjer med dem som ikke kommer inn under begrepet «normal»?

Jeg vet ihvertfall at en del av dem som er i «grenseland» er noen av de flotteste menneskene jeg har møtt, særlig mine barn! 🙂 🙂 🙂

Og forresten… vi to, psykologen og jeg, var enige i at barnet det var snakk om var AKKURAT som det skulle være, det er bare normalen som er litt trang 😉