Normalt

Jeg var  i møte med PPT i dag ang ett av mine barn.

Jeg forteller det fordi det etterhvert er blitt helt normalt å ha kontakt med hjelpeapparatet på ett eller annet vis.

Normalt, ja.

Psykologen jeg snakket med sa det rett ut. Normalen for barna våre blir bare smalere og smalere.

Vi skal være like.

Barna skal være like.

Jeg kjenner at det skremmer, og jeg kjenner at jeg og mine blir rammet. Ja, rammet.

For hva skjer med dem som ikke kommer inn under begrepet «normal»?

Jeg vet ihvertfall at en del av dem som er i «grenseland» er noen av de flotteste menneskene jeg har møtt, særlig mine barn! 🙂 🙂 🙂

Og forresten… vi to, psykologen og jeg, var enige i at barnet det var snakk om var AKKURAT som det skulle være, det er bare normalen som er litt trang 😉

Dette innlegget ble publisert i Hverdag, Livet, Samfunn av sirimari. Bokmerk permalenken.

Om sirimari

Hmmm... Hvem er det egentlig som vet helt hvem de er? Jeg kan vel alltids gi dere noen opplysninger. Jeg er en kvinne som har rukket å bli tjueni noen ganger. Jeg er separert, og har tre herlige barn, som så mange andre av oss ;) Jeg bor i min fars hjemgård, i bygda jeg vokste opp i. Men før jeg slo meg ned her, rakk jeg å teste både Narvik og Trondheim. Trøndere er fine folk, spesielt de som holder til på nordsida av byens sentrum ;) Jeg blir friskere og sterkere, og har akkurat begynt å jobbe litt. Jobben som kassadame på REMA er undervurdert. Men først og fremst er jeg hun der gærne Jesus-dama, og det er det en stor ære for meg å få lov til å være. Kan man ha noen bedre brudgom? Nevnte jeg forresten at Den Høyeste Gud er min far?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *