Vi alle behøver noen som kan være større enn oss.
Noen som fortsatt puster dypt og rolig, når vi selv hikster.
En trygg arm rundt skuldrene når verden føles kald.
Hjelp til å slutte å krangle når saken ikke lengre er viktigere enn å holde sammen.
En stemme som sier at «det kommer til å ordne seg», så trygt at man tror på det.
Tør man å be om at noen til og med er så store at de glemmer seg selv et øyeblikk, og ser saken fra ditt perspektiv?
Noen som ser.
Og hører.
Og tar kontrollen. Til man selv er klar til å styre skuta si igjen.
Det tror jeg vi alle behøver innimellom. Eller oftere.
Enten vi er barn eller voksne.
Har vi noen?
Er vi denne «noen» for dem vi skulle være det for?
