Det er langfredag ettermiddag, og jeg sover visst.
Jeg pleier å tilbringe langfredagen i dyp ærbødighet til det som skjedde på denne dagen.
Jeg har vel enda ærbødigheten igjen, men i dag klarer jeg ikke å ta det inn over meg.
Jeg får, som dere vet, bibelvers på mail hver dag, og i dag fik jeg Lukas sin lidelsesberetning(Luk. 22:39 osv.), og jeg klarer ikke å lese den.
Det gjør for vondt.
Jeg ramlet over denne http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.10967859 , og ser mannen som går i smerte, og tenker at det hadde ikke jeg klart, siden jeg har vondt i magen(!!!!).
Jeg kommer meg ikke engang på samling(i bedehus), fordi jeg har vondt i magen!
Og jeg har ikke veldig vondt i magen, bare en skikkelig irriterende mageknip.
Hvordan er det meningen at man skal forholde seg til Langfredagen?
Jeg hørte en gang om en far som pleide å ta med seg familien sin ut og plukke stein hele langfredagen. Hva tenker vi om det?
Ærlig talt, folkens. Nå trenger jeg deres tanker på dette. Kan vi ha en liten samtale i kommentarfeltet her, for en gangs skyld?
Er det tjenlig å uhemmet nyte livet og spise kvikklunsj og appelsiner på Langfredagen? Hva gjør dere?
Kan jeg også delta?
Jeg ville fulgt samvittigheten min, jeg FØLGER samvittigheten min. Selv om jeg ikke har tenkt meg på samling, så tenker jeg over, reflekterer over hva langfredag er, og står for. Jeg har ikke lest bibelvers, men jeg holder dagen hellig, utsetter den planlagte storryddingen av av kottene på pikerommet til en mindre hellig dag.
Kan det sees på som en start?
Så klart, Julianne 🙂 Jeg er alltid glad for å høre fra deg 🙂
Det er en helt fin start, kjære du. Men les hva Phung skriver, vi skal ikke gjøre noe for å bli frelst, og heller ikke for å bli flink nok. Men lar vi oss påminne om Jesus sin store gave til oss, så får vi mye å takke for. Så jeg vil faktisk gjerne anbefale deg å lese det du allerede vet, gå i kirke, eller kanskje se filmen han snakker om. Den er rå.
Eller, det er jo litt drøyt, siden jeg selv ikke gjør det… Men første påskedag, da er vi der?
Jeg tenker at det ikke finnes noe spesifikt i bibelen som sier hva vi skal gjøre på langfredagen, enn at vi er oppfordret til å minne Jesu lidelse og død hver gang vi feirer nattverd. Vi leser hvert år i avisen om at det finnes folk som piner seg selv ved å piske seg selv. Noen går så langt som å la seg selv til spikret til et kors… Dette er galskap! Det har absolutt ingenting med hva påske budskapet handler om. Jesus gikk korset vei, fordi verden kunne ikke redde seg selv. Jesus led og døde på korset så vi skulle få slippe. Han tok på seg straffen og betalte det hele med sitt liv. Da han så at alt det nødvendige for at vi skulle få tilgivelse og evig liv var fullført, ropte han ut «det er fullbrakt». Det betyr at vi ikke trenger å legge til noe mer. Så det er ingen grunn til at vi skal prøve å «ta del i» Jesu lidelse. Vi blir ikke mer frelst av den grunn; Guds nåde blir ikke større av den grunn.
Det er opp til hver enkelte troende å velge hva man vil gjøre på langfredag, men personlig velger jeg å grunne på hva Jesus måtte gå gjennom for at jeg kan få leve. Jeg har i dag sunget lovsang som handler nettopp om dette og løftet opp min takknemlighet til Gud. Jeg opplevde at tårene kom i det jeg tenkte på all den lidelsen Jesus gikk gjennom for at jeg i dag kan være frelst.
Vi er oppfordret til å minne om Jesu død og oppstandelse regelmessig gjennom hele året, men det er ingen grunn til å ikke bruke langfredagen til å rette vår oppmerksom mot Guds fullkommen nåde gjennom Jesu frelsesverk på golgata.
Gjør det man har mulighet til å gjøre; synge lovsang, ta nattverd, lese i bibelen, eller se filmen «the passion og the Christ»; det viktigste er at man gi Gud ære for den nåden som er vist oss.
Man trenger ikke å bruke hele dagen altså. Det får være opp til hver enkelte.
«personlig velger jeg å grunne på hva Jesus måtte gå gjennom for at jeg kan få leve. «.
Det er det jeg også har pleid å gjøre, men altså ikke i år. Men jeg tror at du gjør lurt i å gjøre det. Da blir det vanskeligere å gå likegyldig videre.
Og når man har takket og lovsunget, så er det kanskje ikke noe problem å spise appelsiner i solveggen, arrangere skihopp, og kose seg maks?
Nattverd var gårdagens gode. Og den filmen, den er det lenge siden jeg har sett. Vill do. Hvis jeg tør.
Det du skrev først der er jeg enig i. Men hvordan er det med å våke i urtegården, og å ta opp sitt kors og følge Jesus? Har de også noe med denne dagen å gjøre? Ett spørsmål kommer sjelden alene 😉 Åkei, åkei. Du skal slippe å holde en hel preken her. Men har du et svar, så leser vi gjerne 🙂
Jeg gleder meg iallefall til påskemorgen. DEN vet jeg hva jeg skal gjøre med 😀
Det ble en veldig rar langfredag for oss i år, med spysjuka for tre av familiemedlemmene. Vi har laffet rundt i joggebuksa, ikke vært på sam og dagen har ikke føltes hellig i det hele tatt.
En fin måte å være i langfredagen på under mer normale forhold, vil jeg si er å snakke med barna om det som skjedde med Jesus på denne dagen og hvorfor det måtte bli sånn. Lese om det, være sammen med kristne brødre og søstre og dra på samling om man kan. Da tror jeg hjertet vil kjennes lett ut, og fylt med Kristi kjærlighet.
Og ja, klart man kan nyte livet på en langfredag! Like mye som ellers.
Usj for en dag på dere! Klart det blir unntakstilstand da.
Og ja! Snakke med barna! Det er en fin ting 🙂 Huff. Jeg er visst helt ute av meg selv i dag, har faktisk ikke snakket med ungene heller.
Og så har du helt rett i at samvær med de andre kristne er godt for oss. Også på denne dagen. Spesielt å samles om Hans ord, og Hans navn.
«Da tror jeg hjertet vil kjennes lett ut, og fylt med Kristi kjærlighet». Så fint 🙂 Og akkurat som vi har erfart det 🙂
God bedring i familien 🙂
Jeg kan ikke si så veldig mye om det å våke i urtehagen, da jeg ikke har noe erfaringer med det. Jeg tenker det at vi må på passe oss for å ikke gjøre for mye ut av det. For meg er det nok med å minnes om Jesu frelsesverk på golgata og hans oppstandelsen. Ikke minst bruke anledning til forkynne gledesbudskapet. Bære korset og følge Jesus, handler mer om vår daglig vandring med Jesus, at vi er beredt på å ofre for evangeliets skyld. Det er Guds hensikt at vi skal bli forvandlet så vi blir Kristus lik, og for å kommet dit, må Gud noen ganger lede oss til å «gå på den veien» Jesus har gått. som sagt tidligere, det er opp til hver enkelte å velge hva man vil gjøre; det viktigste for Gud er ditt hjerte. Hvis du blir oppbygget, så gjør det; hvis ikke, kan du la være.
Da får vi spørre noen andre om det med urtehagen, da 🙂
Og det med å bære korset har jeg lurt på. Nå har jeg ditt svar, tenker på det.
Håper jeg husker å svare deg mere når jeg er mindre trøtt 😛
Takknemlig.
Nå er det andre påskedag, og blogginnlegget jeg skrev i går klarer jeg ikke å poste, så jeg legger det her istedet.
Jesus lever!
Har vi forstått dette?
Langfredagens smerte er over.
Døden er overvunnet, en gang for alle.
All verdens superhelter er oveflødige, for vi skal leve, selv om vi dør.
Og Jesus lever i oss, han trøster, styrker, og gir tilgivelse for selv den verste synd.
Han lever blant oss, som kjærlighet og tilgivelse, og viser oss at vi er kongebarn. Vi har løfte på at der to eller tre er samlet i Hans navn, så er Han midt iblandt oss.
Så la oss skynde oss og samles, og påkalle Jesunavnet!
Han lever i sin verdensvide kirke, blant folk som har mye mere enn mageknip å bekymre seg for, men de trenger ikke å bekymre seg. For Jesus lever blant dem.
Og Han lever i evigheten, hos sin Far. I Herligheten. Dit vi en gang skal. Er det lov å si at Han er det vel unt?
Jeg ville ha med meg en slags dydighet fra langfredagen, men de blomstene var overflødige. For Han var ikke i graven. Han sto der som lys, og spurte hva jeg gråt for, og ba meg om å fortelle det videre det jeg hadde sett.
Han lever, og jeg skal få bringe
hans venner det salige ord –
tenk, jeg som er ringest blant ringe,
den minste han kjenner på jord.
Tenk, jeg skal hans hilsen frembære,
å kunne jeg synge det ut!
Mer kunne ei engler begjære
enn gå med så salig et bud.
Ja, kjære venner, Jesus lever!
Og her kommer denne dagens musikk 🙂
http://www.youtube.com/watch?v=I8khYPH5sj0
Å nyte kvikklunsjen i solveggen mens man nyter Guds gaver er ingen dum måte å tilbringe langfredag. Eller påsken, for den del. Om man samtidig tar inn over seg det faktum at påsken er en høytid som minner oss om den aller største gaven: Nåde gjennom troen på syndenes forlatelse. Altså ingen gjerninger, kun tro. Det er nok! Hvor fantastisk er ikke det?
Jesus led og døde for vår skyld. Det skal vi minnes, og kanskje vi skal forsøke å reflektere over våre liv i lys av det? Da mener jeg ikke at vi skal finne på gjerninger vi skal gjøre for å bli bedre (det har veldig liten hensikt), men stille spørsmålet om vi lytter godt nok til vår samvittighet? Rett og slett være litt selvkritiske. MEN: da må vi ikke sitte der med kakaoen og lete etter feil! Eller gjøre vår tro og vårt liv uverdig. Vi må ikke stille spørsmålet «kan jeg være en kristen fordi…». Det faktum at du evt. stiller nettopp det spørsmålet er et BEVIS på at du ER en kristen. Ikke la sjelefienden komme med drittpreiket sitt.
Men tilbake til solveggen og appelsinen. Vi sitter der og kjenner varmen fra sola. Fra denne stjernen som har skint i milliarder av år. Denne kjernefysiske reaksjonen som omvandler hydrogen til helium. Dette punktet av lys i et univers så stort at vi ikke kan skjønne rekkevidden av det. Denne ene stjernen blandt milliarder andre stjerner, i denne galaksen «melkeveien» blandt milliarder av galakser. På den tredje planeten ut fra dette lille punktet av lys, sitter du altså der og nyter den syrlige, søte smaken av solfrukten appelsin. Føler du deg liten nå? Ubetydelig? Du er det. Dine snart 35 år er for intet å regne sammenlignet med de 13 billioner år universet har eksistert. Eller de tusenvis av millioner år universet fortsatt vil eksistere før det siste atomet slutter å spinne og tiden opphører.
Du er, kosmologisk sett, fullstendig irrelevant og ubetydelig. Du består av resirkulert avfall fra stjerner som eksploderte for ufattelig lenge siden. Og du vil bli resirkulert tilbake i dette kretsløpet av atomer, elektroner, kvarker og elementærpartikler.
Du er ubetydelig, du er så å si intet.
Allikevel sendte Herren sin sønn ned til dette ubetydelige blå punktumet i et av de første kapitlene i universets historie. For å sone for dine ubetydelige synder, du ubetydelige vesen. For at du, ubetydelige eksistens, skal få del i Herrens samfunn, hevet over tid, hevet over materie. For at DU skal løftes fra ubetydelighet til noe svært viktig, mye viktigere enn hele universet.
Alt du trenger å gjøre, er å tro barnslig og enkelt på dette ene fantastiske: Dine synder er forlatt og glemt ved Jesu Kristi offer!
Da er det godt å sitte der i solveggen, kjenne de livgivende solstrålene varme ansiktet og vite: Herren er nær, jeg er Hans! Du kjenner Hans gave mot huden. Solen som varmer huden, Guds kjærlighet som varmer hjerte og sjel. Gled deg!
Selv har jeg tilbrakt store deler av påsken med å se dokumentarer om universet, om hvordan alle ting er og hvor de kommer fra. Hvor alt ser ut til å ende opp. Og jeg skjønner litt mer hvor stor Herren egentlig er! Hvordan hendelser som skjedde for mange hundre millioner år siden har resultert i at jeg er til. Jeg skjønner at Han har en ufattelig komplisert plan for alt som eksisterer og vil eksistere. Og på tross av alt dette kompliserte, er jeg Hans! Jeg trenger bare tro.
En fortsatt velsignet påskehøytid!
«La meg nå skyte inn et skudd rett fra hofta, Lilleand»(sitat fra Ansgar Albatross i Hærlig Land):
Jeg er ikke ubetydelig! For de støvene som jeg kaller mine barn, dem syntes Jesus det var verdt å dø for. Det samme gjelder min mann, og mange ellers rundt meg. Og for dem er jeg viktig. Så hvordan jeg forholder meg til dem, ER viktig. Selv om jeg er støv.
Og det samme er du, og alle de andre leserne. Våre veier her på jord er viktige.
Men om de er så viktige at vi ikke har tid til å spise solfrukt i solveggen på langfredagen? Neppe.
Og når du likevel sitter der: ta deg tid til å takke. Takke for appelsinen, naustveggen, øyeblikket, og for sola, som i sin lysende, skapende prakt, er et bilde på Gud selv.
He he, poenget mitt var ikke at du er ubetydelig sett i forhold til Herren (ABSOLUTT IKKE!), men fra et vitenskapelig ståsted er vi i grunnen uvesentlige i det store bildet.
Og det er jo litt av poenget: Vi vet at vi IKKE er ubetydelige. Vi vet at vi BETYR noe.
Og det er absolutt noe å takke for, det og at Kvikk-lunch selges i 6-pakninger på Rema. 😀