Om å strekke til. Eller ikke strekke til.
Femåringens bursdagsfeiring i dag. Trivelige folk og lykkelige barn. Men jeg selv sitter igjen med en følelse av å ikke strekke til.
Ville så gjerne at alle rammer skulle være perfekt, men det er de langtifra.
Hvorfor er det slik? Hvorfor er det så viktig for oss damer å stille med de rette rammene for enhver anledning? Hvorfor blir vi så sjelden fornøyde?
Eller er spørsmålet hvem som ellers skulle stille med rammene? Jeg kjenner meg ærlig talt mer hjemme i gutta(på sitt beste)s «cut the crap»-holdning. Den som skreller av de fleste lag av dill og overflødighet, og fokuserer på det som virkelig er viktig, og det vi egentlig vil holde på med.
Men man får noen konflikter da og. Because details matters. Men de er jo så kjedelige!
Jeg må vel finne frem min gamle venn «godt nok» igjen.
kjære Siri.
kjenner meg så innmari igjen i det du sier her. Og DU har lært meg tankegangen, så jeg vet du har den, du må bare finne den frem igjen.
DU ER GOD NOK!
Du er en fantastisk mor, en fantastisk venninne for meg, og jeg tror og vet at du er en fantastisk kone, søster, datter, alt. Du er god nok, og du er bedre enn du selv tror <3
Å tusen takk, Julianne! *surk*. Du er ikke så aller verst selv heller. Takk for hjelpen i dag 🙂