Et alt for langt innlegg om beslutninger.

Ett av de store, menneskelige dillemaene/dilemma/dillemma/dilemmene(stryk det som ikke passer) er aleneheten.

Vi blir stort sett født en og en, vi må leve våre liv etter egne valg, vi tenker alene, føler alene, vi til og med sanser alene, (den ferske seien vi fem spiste til middag i går, smakte antakelig ikke det samme for noen av oss), og vi dør alene.

Heldigvis lever vi begynnelsen sammen med foreldre og kanskje søsken, men selv den mest dedikerte mor kan ikke alltid trøste sitt barn, bare tre uker etter fødsel. Barnet er alene.

Senere skal vi leve sammen med storfamilie og venner, kanskje arbeidsplass og et større samfunn. Vi er til og med medlemmer av en verdensvid befolkning, men, hver for oss så er vi alene. Ingen er hverandre.

Og med denne aleneheten kommer et ansvar for oss selv og våre valg.

Heldigvis er vi godt hjulpet av familie, venner, samfunn, historie, og, vil jeg påstå, en sann Gud, og Hans Ånd.

Men vi må selv velge. Vi må velge hjelperne, eller velge dem bort, og vi må finne ut hvem som er hjelperne, til og med!

En annen ting er at menneskene har tuslet rundt her på kloden i tusenvis av år, og gjort feil, lært, fortalt det videre, gjort gode ting, fortalt det også videre, men til syvende og sist, når vi står der som 16-åringer og skal gjøre viktige valg, så er vi akkurat så dum som et menneske som bare har levd i 16 år. Til Mors og Fars store fortvilelse.

Likevel må bare 16-åringen stå i det. De har ingen andre enn seg selv å skylde på når de roter vekk skolen, eller gir bort kropp og sjel til en uverdig kandidat, og ender opp gravid, og med altfor mye ansvar. Eller bare sårer en venn.

Vi kan mange ganger si som lillebror Markus <3 : Iiiiiiiiiiiiiiiiii diota!!!!! <3 , men det hjelper ikke. Når det kommer til stykket er vi litt idiot alle sammen.

Og vi tar valg. Alene. Legger du en beslutning i andres hender, er også DET en beslutning du må stå for. Og kanskje angre. For ingen vet bedre om ditt eget liv enn du selv vet.

Nå skriver og skriver jeg, og har vel kommet i mål, men leter fortsatt etter oppturen i teksten, lyspunkt og positiv konklusjon, men den satt hardt inne 🙂 Jeg har det bra, altså 😉 Selv om jeg måtte skrive denne murveggen av et stykke blogg 😀

Gode beslutninger, og god helg, ønskes dere, kjære lesere, fra matpakkasmøreriet :D.

Og dere? Mine beslutninger vil jeg gjøre selv.

 

Annonser

Dette innlegget ble publisert i Hverdag, Livet, Samfunn av sirimari. Bokmerk permalenken.

Om sirimari

Hmmm... Hvem er det egentlig som vet helt hvem de er? Jeg kan vel alltids gi dere noen opplysninger. Jeg er en kvinne som har rukket å bli tjueni noen ganger. Jeg er separert, og har tre herlige barn, som så mange andre av oss ;) Jeg bor i min fars hjemgård, i bygda jeg vokste opp i. Men før jeg slo meg ned her, rakk jeg å teste både Narvik og Trondheim. Trøndere er fine folk, spesielt de som holder til på nordsida av byens sentrum ;) Jeg blir friskere og sterkere, og har akkurat begynt å jobbe litt. Jobben som kassadame på REMA er undervurdert. Men først og fremst er jeg hun der gærne Jesus-dama, og det er det en stor ære for meg å få lov til å være. Kan man ha noen bedre brudgom? Nevnte jeg forresten at Den Høyeste Gud er min far?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *