Jeg elsker beina mine.
Jeg elsker hvordan de tar meg fra sted til sted.
Jeg elsker de gode skoene mine, som helst vil løpe.
Jeg elsker at det blir fest hver gang jeg skal gå rundt huset og til bilen.
Jeg elsker utholdenheten beina mine viser på en fjelltur jeg ikke tror jeg skal klare.
Jeg elsker at jeg skriver denne bloggen! For denne kjærligheten har jeg aldri før hatt! Kanskje som barn, det husker jeg ikke, men allerede som tenåring ble jeg syk, og beina begynte å forhandle seg til færre skritt.
Siden da har de gjort mye vondt, beina mine, og vi har vært dårlige venner.
Fortsatt er de ikke så glad i kjøkkengolvet. De blir fort leie, akkurat som resten av meg, og krangler. Det er et problem.
Men, kjære bein, NÅ elsker jeg dere, og sammen skal vi finne ut av det 🙂
Åsså rækk dæm AKKURAT ned til gulvet! Nesten hver gang! Et aldri så lite mirakel, det der…
Korsn vesste du det, Vidar? De gjør det! Hm. Rart det der.