Ja fisj! Ekle greier!
Veimat-pakkeren deres er altså begynt med vann. MYE vann. Litervis! Vann over hodet, og vel så det!
Så da er det jo bra at jeg kan svømme, siden jeg er svømmeinstruktør for andre, tenker jeg 😉
For det er nemlig det som er den nye hobbyen 🙂
I mai tok jeg noe motvillig et helgekurs for nye svømmeinstruktører, og jeg er sannelig i gang! Både i svømmeklubben, med barn, og i norskopplæringa, med voksne.
Jeg har til og med begynt et eget kurs for damer, som de som absolutt ikke kan være sammen med menn uten en betydelig mengde klær 🙂 Visste dere forresten at det finnes egne badedrakter til muslimske kvinner? Burkini heter den, og ser ca sånn ut. Jeg anbefaler mine elever å skaffe seg en 🙂
Engasjementet mitt i svømmeklubben er lett å forklare. Jeg vil at mine barn skal ha fritidsaktiviteter som passer dem, og jeg tenker at svømming kan være en sånn aktivitet. Og skulle det bli noen svømmeklubb, så var det bare å gå i gang.
Vi er foreløpig ikke ei sjel mer enn vi behøver å være, så det er bare å melde seg, den som vil være med 😀 (du verden, jeg skulle tatt betalt for annonseringen her inne :P)
Men det som er utenom, i norskopplæringen, har jeg lurt litt på. Penger får jeg ihvertfall ikke. Ikke engang så mye at det dekker de haugevis av barberhøvlene jeg forbruker nå for tiden :P. Skar meg forresten skikkelig i morges, masse blod og klisj, måtte undervise fra kanten 🙁 .
Er jeg virkelig så altruistisk at jeg stiller opp på fritida mi(høhø, når er jeg egentlig på jobb?) kun for andres skyld?
Nånei. Så vakker er man visst ikke.
Det viser seg at jeg har flere motiver. Det ene av dem er at jeg rett og slett har behov for å like meg selv.
Jeg har vært så heldig å få lære «faget» av den beste på området, så jeg er trygg på det jeg gjør. Og jeg liker at jeg bruker kompetansen kreativt og til beste for dem som trenger det. Jeg liker dama som står på bassengkanten i badedrakt og sjefer over muslimske unggutter, like mye som jeg liker dama som lærer mora deres å ha det gøy i vannet. Jeg liker at jeg kanskje redder liv.
Jeg rett og slett liker meg selv i cirka to timer hver uke. Og det er jammen ikke lite! Og så så godt det er! Det er nesten så man kan bli litt beruset av det! Er det kanskje litt usunt? Jaja. Jeg unner meg det. Foreløpig.
Når liker du deg selv?
Plask 😀
Jeg liker meg selv når jeg gjør gode ting, og når jeg mestrer fagene jeg tar på høyskolen. Jeg liker meg selv når jeg gjør ting jeg liker =)
Vi trenger alle å like oss selv iblandt! =D
Så bra, Julianne 🙂 Og så godt at flere sier det 😀 Det er godt å gjøre det som gjør at vi liker oss selv 😉
Lov å like seg selv – om du samtidig husker på å like Jesus. Det er jo HAN som har sørget for det du liker med deg selv! 🙂 To God be the glory, heter det. På barna kjenner man foreldrene, heter noe annet. Så gled og fryd deg i ditt hjerte fordi du får holde på med det som får deg til å føle deg bra – det er en gave fra Ham! 🙂
Ja, Vidar! Halleluja og Amen, og alt det der! Det er bare så flaut å si det!
Hadde det ikke vært for helsa, kjærligheten, styrken og motet fra Ham, så hadde jeg sittet i en krok og syntes synd i meg selv, og tenkt på alt jeg ikke er. Sånn er det bare.
Det er KUN takket være Han. Og jeg er takknemlig for å ha fått en så fin plass å virke 🙂
Ikke synes synd på deg selv; husk at det som føles tungt i dag er en forberedelse på noe fantastisk senere! Har du et helseproblem? Mentalt problem? Familieproblem? Problemene kommer ikke fra Gud, men Han vil bruke det som skjer i livet ditt til å forberede deg på noe fantastisk senere! Så – synes du synd på deg selv, eller spør du deg: «hvordan kan jeg bruke denne situasjonen til å hjelpe andre?».
Og jo, det er HELT ok å synes synd på seg selv innimellom. Bare ikke syt over det; se heller etter muligheter til å bruke det negative på en positiv måte. Da vil du få velsignelse langt over det du evner å forestille deg!
Klem! 🙂