Vi har vært på hyttetur igjen. Ungene og jeg.

Vi tok løs langfredag etter gudstjenesten. Var bare hjemme og pakket. Kun ei av oss rakk å dusje før vi måtte kjøre for å rekke ferga.

Takket være Oliver, trettenåringen vår, gikk vi oss ikke bort på ferga, heller 😛

Etter to timers reising sto vi der da, i ei nydelig fjære, jeg fortsatt i kirkeskjørtet, og møtte Ørjan, som kom ens ærend for å hente oss….med båt….uten brygge. Hvordan skulle liksom jeg kunne forutse det? Faina hadde glemt å skryte ;). Skysskaren ble mildt rystet og lettere utilpass av utstyrsglippen, selv om den ikke var hans. Jeg, derimot, er vant til å være på halv åtte, og skiftet raskt og sømmelig til bukse og støvler.

Vel fremme var det velkomstkommitè på berget, samt «ventepølse» og fersk gjærbakst i fjæresteinene, før vi tok de siste femti metrene opp til hytta. Kan det bli bedre regissert?

Hytta var kjempeflott, passe primitiv, og veldig koselig. Men siden jeg hadde glemt tannbørster, regnklær og telefonlader(finn selv ut hva som er relevant for saken), så ble det dessverre ingen bilder :(. Men sofaen var ny! Tror den så sånn ut: 🙂

Den eneste skjermen som var der var ei «bokfjøl». Altså uten internett. Så roen og aktiviteten var akkurat som den skulle være. Analog. Og nesten total frihet for barna. Med redskaper og natur som leketøy. Hvis de hadde vett til å bruke det. Prinsessene våre satt visst mest i øverkøya og lekte med barbie 😉

Vertskapet, ja. Nærmere perfekt vertskap kommer du ikke. Middagen servert, oppvasken tatt, og koselig prat. Skulle bare ønske at jeg selv hadde snakket litt mindre og lyttet litt mer. Helt dypt og oppriktig kjenner jeg på det.

Men jeg ble rett og slett satt ut av å bli så dulla med. Tror rett og slett at det aldri før har skjedd at jeg ble så dulla med.

Jeg får bare rett og slett se på det som en gave. Fra Faina, Ørjan, ungene, Tassen, og Gud. Og takke. Og håpe at jeg noen gang kan betale dem tilbake, på ett eller annet vis.

Glemte jeg å si at vi ble værfast? Det blåste skikkelig opp mens vi var der, så hjemreisen ble forsinket med ca seks timer. Det ble også tatt på strak arm. Ungene fikk påskeegg med lek og moro, oppfunnet av fantastiske, teatralske, Faina <3.

Og vi gikk oss en fin tur. I fint terreng. Ett sted vi kom til blåste vinden så sterkt at jeg måtte sette meg ned for ikke å bli revet med(tok du den?).

Innerst inne liker jeg å være værfast av og til. Som regel går verden litt for fort for meg, så når været klarer å stoppe den for ei lita stund, så er jeg kokfornøyd.

Og så blir jeg kokfornøyd av sjøsprøyt. Og kokekaffe. Og av å finne noen jeg kan slå i fire-på-rad. Eller ihvertfall noen som ikke oppdager at de selv har vunnet over meg. Hihi!

Tuuuusen takk 🙂 Fra meg, og fra ungene 🙂