Jeg har så lett for å bli lita.
Spesielt når noen viser meg omsorg.
Blir en «mottaker».
Noen som noen må holde oppe, trøste, og hjelpe.
Og så vet jeg jo at jeg ikke tilhører der. Og kommer i opposisjon for å hevde meg. Forklarer og forsikrer.
Da havner jeg ihvertfall under.
Noen som kjenner seg igjen?
Men jeg kjenner meg også igjen på andre siden.
Som den overivrige omsorgsgiveren.
Det er så behagelig å få være den som forstår og kan gi råd.
Den som vet bedre.
Og ikke blottlegger sine svakheter.
Men hvis ingen byr på seg selv og sine egne svakheter og problemer, så blir verden et uhorvelig kjedelig sted å være!
Jeg er lett den overivrige omsorgsgiveren. Setter så og si alltid andre før meg selv, spesielt når jeg er nedskutt selv, bare for å dekke over at jeg er nedskutt 🙂
Og jeg liker å hjelpe andre, for da glemmer jeg meg selv for en stund. Så ja, verden hadde vært uutholdelig hvis ingen trengte hjelp og ville by på seg selv 🙂
Nanne. Vi vet det veldig godt 🙂
Men har du noen ganger opplevd å blitt hjulpet til det hjelpeløse? At andre var mye mer interessert i å hjelpe enn du ante at du trengte hjelp? Å bli satt i «du trenger hjelp-boksen» uten at du har bedt om hjelp?
Det kan være ganske så nedverdigende.
Hvordan komme ut av det?