Helse og kosthold.

Ånei, tenker jeg.

Denne overskriften er KJEDELIG. JEG hadde ihvertfall ikke giddet å lese videre.

Men slapp av. Jeg har IKKE tenkt å komme med kostholdsråd med eller uten karbo eller palmeolje eller vegetabilsk fett eller noe av det andre mennesker legger hele sin sjel(…) i å finne ut av, praktisere, og misjonere for, med skam og frykt som drivkraft og hovedvåpen.

Ikke det. Jeg forstår dem. Det er så håndgripelig. Logikken er så enkel. Du blir hva du spiser, sa kjerringa, og spiste en supermodell.*

Vi er laget av celler, og cellene er laget av kjemikalier, så da tilfører vi de riktige kjemikaliene, så blir livet godt.

Men så enkelt tror ikke jeg det er. Og jeg lar lege og professor Per Fuggelli si det med sin stil. http://www.erfaringskompetanse.no/nyheter/levermassasje-uten-resept

Selv tror jeg at vi først og fremst er sjeler. Evige sjeler, som har fått låne ånd og legeme ei lita stund.

Og da blir perspektivet noe annerledes. Vi må ta vare på sjelen vår, og pleie vår ånd, hva nå enn det er. Og så skal vi selvfølgelig også velikeholde legemet. Gi kroppen gode vilkår, men ikke dyrke den som noe annet enn det den er, en bærer av ånd og sjel.

Det tror jeg at vår ånd vil lære oss, hvis vi gir den støtte og rom i livet.

Det med ånd opplever jeg også som vanskelig og svevende. La oss trekke det ned til barneoppdragelse.

Hvordan kan jeg støtte mitt barns ånd?

Jeg skal først og fremst elske det.Og se barnet.

Så skal jeg trøste det når det gråter, og være sammen med barnet i meningsfullt samvær.

Jeg skal sette fornuftige grenser, men støtte barnets egne vilje, og respektere hans grenser, så langt som tjenlig er. Jeg skal passe på at barnet har utfordringer tilpasset egne forutsetninger.

Jeg skal sørge for hvile og avveksling for kropp og sanser.

Så langt er jeg kommet i min «visdom» om barneoppdragelse og ånd.

Jeg tror at det samme gjelder når vi skal ta vare på oss selv, og vår ånd. Så vil, som sagt, vår ånd ta vare på oss, og hjelpe oss med å ta vare på sjel og legeme.

Så skulle jeg gjerne trukket det hele pent sammen, med ånd, sjel og legeme, og et vakkert perspektiv som omfatter både nåtid og evighet. For jeg tror at det finnes.

Men så langt er jeg ikke kommet i eget liv. Men jeg er på vei, og jeg ønsker så inderlig å vise at vi er noe mere enn bare celler og kjemikalier, og ta luven av frykten og skammen som driver kostholdshysteriet.

Fordi frykt og skam er fryktelige slavedrivere, og livet kan være så rikt.

*Sitat: Absurdgalleriet.

Annonser


Dette innlegget ble publisert i Ånd, Livet, Samfunn av sirimari. Bokmerk permalenken.

Om sirimari

Hmmm... Hvem er det egentlig som vet helt hvem de er? Jeg kan vel alltids gi dere noen opplysninger. Jeg er en kvinne som har rukket å bli tjueni noen ganger. Jeg er separert, og har tre herlige barn, som så mange andre av oss ;) Jeg bor i min fars hjemgård, i bygda jeg vokste opp i. Men før jeg slo meg ned her, rakk jeg å teste både Narvik og Trondheim. Trøndere er fine folk, spesielt de som holder til på nordsida av byens sentrum ;) Jeg blir friskere og sterkere, og har akkurat begynt å jobbe litt. Jobben som kassadame på REMA er undervurdert. Men først og fremst er jeg hun der gærne Jesus-dama, og det er det en stor ære for meg å få lov til å være. Kan man ha noen bedre brudgom? Nevnte jeg forresten at Den Høyeste Gud er min far?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *