Kjenner at jeg fyrer meg litt, men det jeg egentlig gjør er vel å gjenkjenne et mønster.
Hos ressurspersoner! De som alltid står på for andre. I frivillig arbeid, i hjemmet, på arbeidsplassen og ellers. Hurra for dem! Hva skulle vi gjort uten dem?
Men så har de også en bakside. De ofrer seg, og noen ganger over egne grenser(noen av dem vet ikke engang hva grenser er), og så forventer de en takknemlighet som skal veie opp for alt dette, og den vil de definere selv.
Denne gangen var det en korpsmamma som hadde fått en 16-åring til å tale for seg.Og hvilken tale!
Det var ganske klart at alle som prioriterte bort korps fordi det kunne være krevende for hele familien var onde foreldre som nektet barna sine en god barndom.
Er det virkelig hele sannheten?
Jeg kommer på noen ord, men har glemt hvor de kommer fra(det var Mandela eller noe slikt, noen som vet?) «Hvis du virkelig vil hjelpe noen, må du først bøye deg ned til hans nivå, for å spørre hva han trenger»
Hvis bare alle hjelpere hadde husket det! Alle(hvorfor tenker jeg på «moderlig» i denne sammenhengen?) som gir og gir og ikke tror de forventer noe tilbake, men som i sannhet krever stor takknemlighet, og noen ganger deltagelse 🙂
Nå er det jo enkelt for meg å si dette. Som ikke har så mye av hverken det ene eller det andre å ofre hverken her eller der, men likevel…
Bare en liten tankestopp 😉
Så riktig, så riktig Siri Mari. Jeg blir forbløffet. Dette er sånne ting som jeg tenker, men uten ord. For det er på en måte noe jeg bare føler når jeg opplever det, hvis du skjønner hva jeg mener.
Sitatet ditt er fra Søren Kierkegård. Han har skrevet et veldig bra dikt om det å hjelpe andre.
Klem
Vet akkurat hva du mener, og lurte faktisk på om det var forståelig i det hele tatt…
Jeg øver på å identifisere slikt 😉
Jeg og en venninne blestående og vaske opp klokka ett om natta siste dagen av et kurs, da matansvarlige ikke orket mer og alle andre hadde gått. Den første dagen av kurset etterlyste jeg en kjøkkentjenesteliste vi kunne melde oss på. Det ble ikke hørt.
Vi burde selvsagt ha nektet fordi vi skulle kjøre langt neste dag, men det sitter i ryggmargen, dette med å rake kastanjene ut av ilden til Sterke som møter veggen.
Jeg jobber med saken. En dag vil jeg kunne si: beklager. Du ignorerte mitt tilbud om samarbeid, og nå eier du konsekvensene
Ja. Det hadde vært noe det! Men det er noen som ØNSKER at andre skal stå i skyld til dem. Det gir dem makt.