Hei.

Jeg heter Bella.

Jeg er en gullfisk. En vakker slørehale. Men ingen ser på halen min.

Og jeg har det veldig travelt. Not!

Jeg svømmer rundt og rundt i bollen min.

Og når jeg blir lei av å svømme, så flyter jeg litt. Eller jeg gaper meg litt luft så det nesten blir umulig å svømme.

Men det er nå rart med det, det blir kjedelig det og! Og så blir jeg sur. Men det gjør jo ingen ting, siden jeg er alene her i karet.

Jeg hadde en venn. Doffen. Doffen har dævva, eller dødd, som vi, eller jeg, da, sier her i bollen.

Doffen. Han var full av muligheter. Han var så sprekkfull av muligheter og rogn, han, at han fikk oppblåstsjuka. Han ble mye større enn mulighetene sine. Han var faktisk så oppblåst at skjellene sto rett ut, og den fine, lilla, oransjeflekkete huden hans ble sår og boblete.

Så da ble han kokt. Kokt som en fisk. Sånn gikk det.

Såjadasåsåja. Han var jo vennen min, men jeg er jo ikke noe lei meg, jeg! *snufs*

For jeg har jo masse venner, jeg! For eksempel plantene, for eksempel, og jeg husker jo masse fisker i dyrebutikken, de var gule, oransje og lilla. Neida, jeg er ikke ensom jeg. *Puste litt*

Og så har jeg det jo så travelt, at jeg ikke har tid til å tenke så mye på det. Jeg svømmer jo, og gaper, og henger.

Jadaneida. Jeg skal vel være takknemlig for at jeg faktisk har vann. Matmor er faktisk til og med flink til å holde det rent. Men det bæsjer jeg i. Og når jeg svømmer rundt omkring, så er det fort gjort å gape på feil plass :/ Jeg gjør ofte det, for tida. Men det har iiiingen ting med Doffen å gjøre. Neida.

Jaja, jojo… sånn går no dagan.