Nei, nå har jeg jammen latt dere vente lenge.

Og det er vel mest fordi hjertet har vært fullt av ting jeg helst vil holde for meg selv. Og det er vel lov?

En av de tingene er at Far(morfar) er ganske så syk nå. Alle gamle skal inn i denne fasen, og nå er den vel kommet for ham. Takknemlighet er det jeg kjenner på, og annet. Noe jeg ikke helt vet hvordan jeg skal håndtere. Far og Mor trenger støtte, og det samme gjør Mamma og søsknene hennes.

Men de er jo så sterke! Eller? Det er noe jeg har trodd, og jobber med å endre min holdning til. For om de nå er sterke, så er ingen så sterke at de ikke er svake også. De trenger også å få lov til å være svak. Men hvem tar imot DEM når DE er svake?

Hvordan være sterk for de sterke?

Litt av anerkjennelsen man gir dem i hverdagen, er tilliten til at de er sterke. Hvordan «omskriver» man den anerkjennelsen?

Disse mennesker er også så vant til å gi og gi, og skjule sine egne sår. Hvordan kommer man bak dette?

Til dere det gjelder, mange av oss vil så gjerne være der for dere. Bruk oss, hvis dere får det til.

Kjære Mamma <3