I det forrige innlegget skrev jeg mye pent om vår nye organist, Gregor. Og så la jeg det ut til menigheten. Fordi jeg hadde hatt en fin opplevelse i kirka. Logisk, ikke sant?
Men så går jeg på menighetens FB-side, og ser at den GAMLE organisten(Dimitar) også følger med der, og så begynner hodet å spinne.
For jeg skrev jo ikke så fine ting om Dimitar, hva om han tror at jeg ikke var glad for det han gjorde? Ikke det at jeg betyr så mye for ham, Ballangen er «stor», men han KUNNE jo bli såret…
For ordens skyld, jeg SATTE pris på Dimitar, og ikke minst hans vakre kone Juliana.
Men dette «rettferdighetsprinsippet» plager meg. Det holder meg tilbake fra å gi gaver, invitere, gå på besøk, gi komplimenter, gi ungene det jeg ønsker å gi dem, og mye annet rart.
For i alt man velger å gjøre mulig, så vil det bli en rekke av muligheter man ikke benytter seg av, eller ikke allerede ikke har benyttet seg av.
Barnebursdager i skoleklasser illustrerer dette godt. Det er så lett for dem som ikke blir invitert å føle seg utenfor, selv om det kanskje ikke var ment sånn, «noen» inviterte jo bare vennene sine!
Kanskje har tilværelsen i utkanten av «de populære» gjennom barne- og ungdoms-år fått meg til å bli oversensitiv på dette?
Noen sa heromdagen at jeg skulle slutte å tenke sånn. Livet er ikke sånn.
Og spesielt JEG er ikke sånn. Jeg gir full gass, for så å glemme hele opplegget. Jeg kan bli omtrent forelska i mennesker, for så å glemme bursdagen deres. De bor fortsatt i hjertet mitt, men de popper definitivt ikke opp når det er forventet.
Mitt hjerte har sin egen hukommelse. En hukommelse som hverken husker bursdager, kvinnegruppe, eller å gå på besøk til de rette menneskene når jeg har muligheten til det.
Men kom tilbake når jeg kjenner møter deg «live», hører en stemme, en sang, eller kjenner ei lukt av en matrett. Da husker jeg deg 🙂
Hva sier dere, kloke, ikke-skrivende lesere, skal jeg fortsette å være rettferdig, for enhver pris?
Nei. Fordi du ikke kan gjøre alle til lags. Noen ganger møter vi på folk som gir oss noe helt spesielt. Og da skal du ikke være redd for å fortelle om det. Om noen føler seg støtt av det, er det deres egen forfengelighet sin skyld. Noe du ikke kan ta inn over deg. Naturligvis kan du moderere deg til en viss grad, men du kan ikke ta ansvar for andres behov for selvforherligelse – om sånt oppstår.
Vi har alle forskjellige gaver i livet. Noen av oss er flinke til å spille på instrumenter, men veldig få av oss har fått gaven å bevege noen; å røre ved en hjertestreng gjennom vår musikalske utøvelse. Eller kanskje det er sånn at vi «musikere» og musikere kan slå an hjertestrengene hos bare noen få personer? Jeg er selv en «musiker» og vet at jeg kan slå an hjertestrenger hos et par personer jeg kjenner. Men mine anstrengelser på tangentene har stort sett ingen innvirkning på folk flest. Kun hos disse få.
Og det synes jeg, helt ærlig, er HELT okay! 🙂
Vidar 😀 Dere begge to kan spille til mitt hjerte <3.
Hva andre kjenner vet jeg ikke. Og det er vel med relasjoner som med musikk, at noen appellerer bedre til enkelte, imens andre liker enkelte andre. Men tør jeg å si det når jeg vraker noen som blir ensom?
DET er mitt dilemma, som jeg ikke synes vi skal ta så lett på.
Nei, DER påpeker du et viktig moment! Og allikevel – selv ovenfor de ensomme er og blir kjemi et stikkord. Det nytter ikke å tvinge vennskap, men man kan vise at man bryr seg.
Og så er jeg såpass kynisk at jeg sier de som er ensomme må gjøre noe selv! Så får vi andre hjelpe dem der vi kan. Og kanskje vinne en god venn på kjøpet. Eller se at den ensomme, med et lite dytt i riktig retning, finner sin sfære av vennskap.
Kan vi egentlig forlange mer av oss selv?
«Det nytter ikke å klage på tresmak bak om du ikke reiser deg av stolen»…