En annen av menneskets store «oppgaver».
Vi er alene, men søker hele tiden sammenskap med andre.
Vi vil bli sett og elsket, respektert og verdsatt.
Til tider kan vi faktisk ønske å krype inn i hverandre, bli ett.
Men så er kan vi ikke alltid det. Noen ganger er det hjerteskjærende ensidig, når den du kryper mot, går fra deg.
Kjenner at dette er vondt.
Andre ganger tør vi ikke krype, i frykt for å bli avvist.
Andre ganger igjen ser vi en silhuett, og innbiller oss at det er ryggen vi ser, når det egentlig er noen som betrakter oss.
Andre ganger igjen, og det har jeg gjort, løper vi så fort vi kan alle andre veier, livredd for å bli avvist av den som betyr noe for oss, den vi helst vil krype tett inntil.
Eller kanskje vi ser at noen trenger noen, men ikke har tro nok på oss selv til å tilby vårt nærvær? Husk at når du gir nærvær, så får du nærvær…
Da er det EN ting som gjelder.
MOT.
Mot til å krype mot, og mot til å forsøke igjen.
Mot til å hjelpe, og mot til å ta kontakt for egen del. Mot til å se at noen liker ditt nærvær.
For det er jo som oftest det!
Er det bare jeg som har en gammel drøm om å spleise alle ensomme mennesker her i verden… *poff!*, så var det problemet løst!
Ååh, som dette vekker meg!!
Jeg kjenner det så igjen at det nesten gjør vondt. Jeg har ikke det motet eller den troen på meg selv…
Kjære du! Akkurat dette er det Gud skapte kjærester for, for å vise oss hvor vidunderlige vi er å være sammen med =) Bare hør på ham, du 😉 Vi er stort sett enige, hele gjengen 🙂
Og hva mot gjelder, så er det en treningssak. Og hver gang du overkommer frykten, så blir du modigere og modigere, og relasjonene blir bare bedre og bedre, til du til slutt er trygg, og ikke trenger så mye mot lengre.