Flere generasjoner med ting har eskalert til vår kjeller.
Minner. De fleste av dem er glemt av tankene, men fortsatt like reelle.
Jeg forsøker å rydde, kaste og gi bort, men må nok lytte til dem før jeg sender dem ut, eller får orden på dem.
Tiden er nok kommet for å innrømme at de er i veien. I veien for livet vi lever nå.
Det blir rot, og mangel på plass til å håndtere vinterens og sommerens ting. Noen ganger dermed også dagens ting.
Historie er viktig. Noen sier at vi ikke skal bry oss om fortiden. De sier at det er fremtiden som er viktig.
Jeg vil si at nuet er avgjørende. Men håndterer du ikke din historie, så vil den bite deg i rumpa, og kjelleren vil bli full av uhåndterlig skrot.
Jeg er stolt av å omsider rydde i min families kjeller, og håper at det ikke er for sent.
Takk til de som har begynt jobben før meg, og for skattene jeg finner 🙂 Noen av dem fortjener nye minner, andre skal bli til dyrekjøpte lærebøker.
Lett å glemme å rydde skallen selv om bodene i kåken blir tømt… 🙂 Og på samme måte som man må gå gjennom tingene før de evt. kastes, må tankene, minnene, holdningene og meningene gås nøye igjennom før de sorteres i «lagres», «kastes» og «gis bort til trengende».
Hm, Vidar, vet ikke helt om jeg er enig med deg.
Vi vet at det fysiske henger sammen med det psykiske. Men du kan faktisk ofte dra det ennå lengre. Menneske og maskin, for eksempel. Vi som mangler energi får flate batteri på bilen. Ofrer du deg for mye for andre, kan du for eksempel få en fryktelig bulkete bil.
Og når man ikke klarer å gripe dagen, så samler man, i håp om at framtiden skal ta vare på nåtiden, eller i frykt for framtida.
Overser man fortiden, så kaster man kanskje for mye, og mister lærdom og gleder underveis.
Jeg tror at når man sorterer og rydder, så tvinges man til perspektiver, og nuet blir lettere. Knagger blir ledige til dagens ting og ny lærdom.