Jeg fant en gammel kladd, med et tema som stadig vender tilbake til meg.

Jeg er nok ikke ferdig med det ennå, og regner med at jeg kommer tilbake til det, men dette er hva jeg skrev i vinter… :

Jeg møter sterke menneskeskjebner for tiden, og der jeg ingenting kan gjøre, kan jeg bare be. Så da gjør jeg det. Og med bønnen kommer noe jeg tror er innsikt. Får lyst til å dele. Bare som strøtanker.

Et tema som nå står så sterkt foran meg er kontrollbehov. Sterke mennesker som styrer med sin egen frykt som pisk.

Frykt for fremtiden, for å miste det man har, bli forlatt, bli underkjent eller rett og slett ikke bli elsket.

Eller du kan kalle det mangel på tro. Tro på at Gud sørger for oss, berger oss av nød, er med oss, eller rett og slett elsker oss.

Og da begynner vi å nærme oss noe her… Mesterens spesialitet, eller det tør jeg vel ikke si helt sikkert, Jesus er større enn mine definisjoner, men noe slikt. Paulus brukte tre ord. De er velbrukte. De er så velbrukte at uten nytt liv underveis kunne de faktisk vært helt utslitt. Men nytt liv har de tydeligvis fått mange ganger, for sterke er de fortsatt.

Tro, håp og kjærlighet.

Det er de ordene, eller fenomenene, vil nå jeg si, som kan gjøre frykten til skamme, og hjelpe mennesker til å leve modig, klokt og sant.

Kjenner at det er mye her jeg ikke får sagt. Jeg får bare stole på disse ordene, og at de får liv 🙂