Frykten for å bli oppslukt.

Av de daglige pliktene,

av andres behov,

av andres følelser,

av egne og andres forventninger til meg og mine.

Denne frykten har nok holdt meg i sjakk i mange år.

Gitt meg en skikkelig upraktisk motvilje mot mye som kunne gjort meg og mine godt.

Kjære meg. Jeg er elsket, og det er trygt. Jeg(og Jesus og folkene hans) skal ta vare på meg, gi meg det jeg trenger underveis.

Jeg kan begynne å leve, gjøre og gi.