Noe kom til meg denne natten. Noe med våre perspektiv og vårt fokus.
Jeg har tatt for meg noen utsagn. Utsagn fra kristne mennesker. De står i en noe tilfeldig rekkefølge, og kunne nok sikkert vært både bedre formulert, og supplert med flere lignende, men jeg tror dere skjønner tegninga.
Jeg går til kirke
- Gud taler til oss.
Jeg ber
- Gud hører vår bønn
Jeg skrifter og ber om tilgivelse
- Gud tilgir, i Jesu navn
Jeg går til nattverd
- Jesus Kristus gir meg sitt hellige legeme, og sitt dyrebare, rensende blod. Han gir oss hverandre, og soning innenfor Gud.
Jeg lovsynger
- Gud er majestet, og får den æren han fortjener
Jeg tjener Herren
- Guds rike har fremgang, også i mitt liv
Jeg er fortsatt en kristen
- Gud er trofast
Hvilke av disse er det vi vektlegger?
Jeg tror at begge er viktig.
Gud ønsker handling fra oss. Han ønsker å bli valgt.
Men hvor ligger storheten? I at vi tar imot, eller i at Han gir?
Vi kan ikke gjøre NOE for å fortjene himmelriket, hverken anger, faste eller allverdens bønner kan gjøre opp for oss. Alt vi kan gjøre er å ta imot. Det som Jesus har gjort for oss.
Så kan jeg skatte den gaven så mye jeg orker. Og gråte og tvile for å forsøke å fortjene den, eller tjene Gud med et glad og villig hjerte, men det spiller ikke så stor rolle. For Gud har elsket deg og meg først, mest, og nok til evigheten. DET er det som teller.
Gud, hjelp meg til å ta det lille skrittet til å ta imot deg. Hver dag. Og vær konge i mitt liv, som det passer seg, siden du allerede er majestet.
Komme ditt rike.