I går ettermiddag hadde jeg en drøm. Som jeg ikke forsto helt før jeg gikk og la meg for kvelden.
Heldigvis for dere husker jeg ikke detaljene, men jeg synes den var interessant 😀
Før jeg la meg hadde jeg en tanke langt bak i bevisstheten.
En tanke om at når man er ung, så trenger man det man får når man er gammel. Et Irriterende paradoks. Eksemplene er erfaring, penger, og kunnskap.
For hvor mange småbarnsfamilier ønsker seg ikke sine foreldres hus og økonomi? Hvor lyst har vi ikke til å gå tilbake til seg selv som 20-åring og fortelle om kjærligheten, og om utdanning? Om hvem vi er, og hva som er viktig?
Drømmen jeg hadde handlet om to tog. Kanskje barne-TV-figurer?
Og budskapet var noe om at dette paradokset er et viktig læringspunkt for oss mennesker.
Vi skal lære å gi i tillit, og arbeide, uten å bli krampaktig. Leve «med åpne hender».
Da vil vi raskt vokse både i økonomien, og i visdom og kunnskap. Og helt sikkert også på andre områder. Kjærlighet, kanskje?
Handler dette om tro og tillit til livet, eller til Gud?
Forstå det den som kan…
Aah, kjenner det langt inn i sjela at jeg gjerne skulle vært gammel og vis i hodet, men så slo det meg.. Om jeg allerede hadde alt det du nevner, så hadde jeg jo ikke hatt noe å trakte og strebe etter, eller? 😉
Ja, Julianne. Irriterende dilemma, ikke sant?
Og du har en god innstilling.
Ha MASSSSE arti, vondt, lykke, snuoperasjoner, kjedelighet og kjærlighet på veien dit. Lover du meg det?
Det lover jeg 😉