Sitter oppe i natten. Sovetoget er kraftig forsinket.

Kjenner på takknemlighet.

Først og fremst for Gud. Alle tre av ham. Hans plass i mitt liv.

Så for venner og familie. For en nydelig helg med familie.

Og så begynner jeg å se på hvem jeg ellers omgås og har kontakt med, og finner en fantastisk blanding 🙂

Hele spekteret, finner jeg! Fra de enkleste sjeler som holder meg godt «jordet», til åndelige ledere og skjønnheter som åpner himmelfliker for meg, og hele spekteret imellom. Er det lov å si at sjelen synger i takknemlighet?

Jeg vet at alt ikke er perfekt. Jeg vet at jeg, mot de jeg virkelig skulle gi noe til, ikke strekker til. Jeg vet at jeg har savn og konflikter.

Men i kveld, i kveld får jeg kjenne på gleden og nærheten, og jeg må bare takke.

Og stole på at den samme treenigheten vil fortsette å gi meg det jeg trenger, om det så skulle koste meg det jeg tror at jeg ønsker meg.

Takk 😀 For gaven, og for flotte mennesker 🙂