Om å være under.

Jeg var på konferansetime med en av ungene i dag. Det var en skremmende opplevelse.

Ikke fordi det står så dårlig til med mitt barn. Han har både sine styrker og sine svakheter, akkurat som det skal være.

Det som skremte var mentaliteten og systemene.

De har et lappesystem. Gjør noen en overtredelse(glemming eller uro/frekkhet), så får de en lapp. Og får de tolv i året, så får de nedsatt karakter i orden/oppførsel.

Belønningssystemet de hadde var både kollektivt, alt for langsiktig, og hadde vist seg å være uforutsigbart, siden kosetimen hver fjerde uke lett kunne, og på fast basis ble, ofret, både for skolens time, og for en eneste overtredelse fra klassens side.

Ungene har altså ingen sjanse om å få slettet gammel gjeld, og belønningen er avhengig av «perfekt» adferd fra deres side, og selv da tillates det at den taes bort, både på lærers humør, og systematiske skolehappeninger.

Alt dette, og alt som ellers skjer i klassen, begrunnes med hvor hardt det blir senere i skolen, og hvor hardt samfunnet er.

Frykt for fremtiden.

Elevene skal liksom holdes litt under, så de må streve seg opp, for sånn er liksom livet.

Vi har alle på ett eller annet tidspunkt ligget under. Vært skyldig, hatt ei lita samling «lapper i kateteret». Eller? Føles det godt å ha lapper i kateteret? Presterer du bedre av at noen husker de gamle syndene dine?

Jeg kjenner en som trodde noe annet. Han visste faktisk noe annet. Han visste at når vi bare får lagt av oss det i fortiden som vi ikke er stolte av, så går vi videre med tom ryggsekk, rakere rygg, lette ben, syvmilsstøvler, nesten, og er kanskje til og med klare til å bære andre, fordi lappene føltes som stein i ryggsekken, og vi er glade at noen andre ville bære dem for oss.

I mitt liv har jeg Jesus. Han bærer mine steiner. Lappene mine blir med jevne mellomrom sunnrevet. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten.

Ungene våre må bære sine lapper. Ikke kan de sone på noe vis, og heller ikke kan de fortjene å få dem sunnrevet. De må vente helt til neste skoleår for å begynne med tom ryggsekk.

Den samme Jesus sier «Frykt ikke», men ber om gode gjerninger og et rettskaffent liv. Ja, Han ber oss om å leve livene våre med kjærlighet, barmhjertighet, tålmodighet, og medlidenhet, faktisk. Og får det, fordi vi slipper å være redde.

Mammahjertet blør, og samfunnsborgeren i meg ser en hel generasjon vokse opp med ryggsekkene fulle av steiner. Hva vil det bli av dem?

Kanskje kan skolen lære noe av dette? Kanskje er ikke frykt og skam eneste veien til anstendige, sterke, mennesker?

 

Annonser