Stikkordarkiv: mot

Rutiner

Publisert av
2

Høsten skal være tiden for rutiner.

Tiden med barn skal være tiden for rutiner.

Å skape et hjem krever også rutiner.

Jeg er der. Over det hele.

Utenom i rutinene. D-e-t  e-r  s-å  k-j-e-d-e-l-i-g!

Det er visst mitt livs refreng, det der. Å kjempe mot rutinene, når de egentlig skulle vært mine venner.

Joda, jeg vasker hendene når jeg har vært på toalettet, og jeg setter i oppvaskmaskinen uten å tenke, og jeg spiser frokost hver dag. Men det er liksom også alt!

Jeg klarer liksom bare ikke å få den fulle forståelsen av hvilke rutiner som ville vært gode for oss, uten at de ville føltes som tvangstanker og rigide mønster!

Er det flere som kjenner på det der? Frykten for rutinene. Frykten for å forsvinne inn i kjedeligheter. Frykten for å bli bundet på hender og føtter av uvesentligheter.

Oi! Der skrev jeg noe. Frykt! Frykt kan jeg ikke være meg bekjent av. Det var jeg jo enig om…

*rynke på nesen*

OK. Da vet vi det. Og det er bare en ting å gjøre. Face frykten!!!!!

Siri skal faktisk sette seg ned den dag i dag og skrive et forslag til en ukeplan for seg selv.

MEN! Den skal også inneholde de gode tingene. Trening, venninner, TV-tid, bønn, hva mer kan man trenge?

OOoooooo….!!!!! Som frykten herjer!

Dere skal få høre hvordan dette går 😀

Om forventninger.

Publisert av
1

Kjærligheten kan kanskje sammenlignes med en fugl.

Nøtteskrike

Nøtteskrike. Mannen og jeg gikk på tur forrige søndag, og tror at vi så denne vakre fuglen, som visstnok ikke skal finnes her i nord-norge.

Vi vil at den skal komme til oss, og bli hos oss.

Hvordan skal vi da behandle den?

Vi må holde den varsomt. Veldig varsomt. Vi må se den og pleie den så den vet at den er hjemme, men ALDRI holde den så hardt at den føler seg fanget eller blir skadet.

For kjærligheten kan godt bygge rede, men den lar seg ikke fange.

En av de verste fiendene i kjærligheten er forventningene. Som ikke må forveksles med tillit.

Tilliten bygger på tidligere erfaringer i forholdet. «Jeg kjenner deg, og stoler på at du er nok for meg».

Forventningen handler om ønsker og behov man hadde før vi møttes. «Jeg stiller opp for deg, og stoler på at du stiller opp for meg».

Nå snakker jeg også om vennskapets kjærlighet.

Vi kan gi allverden av oss selv, men det betyr ikke at vi kan kreve NOEN TING tilbake!

Alt vi får fra en venn eller en elsker, er NY kjærlighet, og skal taes imot med takk, og uten gjengjeld!

Eller tar jeg feil her? Korriger meg gjerne i dette!

Mitt poeng her er å legge forventningene døde. Å drepe alle forestillinger vi har fått fra Harleqin, tenåringsdrama, facebook, logikken og trygghetsønsket om hva en venn eller elsker skal gjøre for deg, og hva du skal gjøre for dem.

Det eneste som teller er hva du oppriktig ønsker og evner å gi, og det du faktisk får, mye eller lite. Sammen med omsorg og takknemlighet.

Kjennes dette noe utrygt og ufullstendig, sier du? Får du lyst til å fange fuglen, og holde den fast?

Eller skal vi godsnakke med den, så den bygger rede? Hvem sine premisser må vi da bruke?

Kjærlighetens. Omsorg, omtanke, egne grenser(!!!), takknemlighet, tid, beundring. -Alle disse uøkonomiske tingene, som hverken kan kjøpes, selges, eller forventes.

Å leve i nuet

Publisert av
Svar

Når alle skjermene er slått av.

Og tanken om gårdagen og morgendagen er lagt til side.

Hva står vi igjen med da?

Oss selv, hverandre og status quo.

Tør vi det?

Selv om det skulle innebære en hel samtale, kjedsomhet, og kanskje en og annen ubehagelig sannhet.

Kanskje skulle vi finne kjærlighet, mangel på kjærlighet, sine egne behov, forkortkommenheter, eller trangen til å takke? Takke hvem?

Det er mange aktiviteter som kunne vært relevante til slike stunder. Lage mat sammen, gå tur, sammen eller alene, eller den hardcore, ektefeller som danser. Sammen.

Høydehopp er også en sånn aktivitet. Man møter seg selv, uten hjelpemidler. Men det er bare èn ting å gjøre. Stå i det, og gjøre sitt beste. Så får det briste eller bære.

Og vi får bare ett forsøk for hvert øyeblikk, så var det øyeblikket og den situasjonen gått.

Jeg tror at det er i slike stunder LIVET ligger. Det som får oss fremover, det som bringer oss sammen, ja, selve livet.

Tør vi å leve?

Om å svømme utover

Publisert av
Svar

Jeg liker å bade.

I badekar, i basseng, men aller best i havet.

I vårt vakre Nordnorge så er det en røff aktivitet.

Det – er – uh-h-h- så – pfuhh – kaldt!!!

Så det krever en god dråpe mot å legge på svøm.

Vi er flere som trosser bekvemmelighetsstemmen og bader likevel 😉

Og jeg ser at metodene er forskjellige.

Latter er jo selvfølgelig en mye brukt, og effektiv metode. Konkurransementalitet en annen.

Men det jeg ville skrive om nå var forskjellen mellom meg og mine badevenninner.

De fleste av dem går ut, og svømmer inn mot stranda. Da vet de at det ikke er så dypt, om de får panikk. De skaper seg altså rom for å få panikk. Hele tiden i samspill med andre, inklusive de som står på stranda og heier(godlynt konkurranse).

Dette er Nina. Ei av mine tøffe badevenninner. På badeplassen vår, fotografert av Kim, som vi alle, og spesielt hun, er så glad i 🙂 Se på fargene, og på bakgrunnen… Det er ganske så…uovertruffent(?) å bli ett med alt det der?

Selv er jeg med på konkurransen, latteren, samspillet, og alt det der, på veien ut til vannet rekker over et VELDIG sårbart punkt. Da legger de andre på svøm. Så heier jeg litt på dem, og går videre.

DA blir det interressant. Da er det kvinne i, mot, og som, natur. De andre forsvinner. Det går liksom opp for meg, hver gang, at jeg er en del av dette vakre, uendelige havet. Jeg tåler det. Det tar imot meg. Det er er bare å huske å puste, og legge på svøm.

Langt der borte hører jeg anerkjennende kommentarer fra stranda og grunnere vann, men jeg kan nyte det mørkegrønne vannet, tangklasene der nede, og temperaturforskjellene. Uten fare for å skrubbe knærne.

Jeg får ikke panikk, fordi jeg finner meg selv.

Og jeg må stadig svømme utover. Det er mitt liv. Ikke alltid enkelt, men belønningen er stor 😀

Stillhet

Publisert av
6

Jeg slår av TV´en.

silence

Det blir stille. Brølende stille.

Først deilig, så skummelt.

Silence

Klarer man å holde ut det skumle, ekle, tidssløsende og intime bare ei lita stund, eller litt lengre, det kommer an på hvor hard du trenger det, så kommer belønningen.

Silence

Da blir hodet også stille. Pusten blir dypere, og du får kontakt.

Artist Loui Jover; Drawing, "silence"

Kontakt? Med hvem? Først med deg selv. Så kanskje med din skaper. Eller kanskje Han endelig når igjennom til deg, med noe han lenge har villet si?

Exquisite solitude

Tør du det? Har du egentlig lyst til å være sammen med deg selv? Det er ikke alltid jeg heller har lyst til det. Å være sammen med meg selv, altså. Fy! For ei fislukt!

Og så tenker jeg noen ganger for mye. Det er et fryktelig skravvel der oppe.

Men i stillheten er tankene mine, og bare mine. Ingen tjener penger på dem, og ingen kan kreve dem. Ingen kan se dem, engang, så det hender de blir drømmerier. Men det må dere ikke si til noen. For jeg er ei voksen, fornuftig og delvis dyp dame, med begge beina på jorda.

dream....

Det er i bunn og grunn ganske fint å være sammen med meg. Flere skulle prøvd det :P.

Men siden jeg ikke kan være over alt alltid, så kan jeg anbefale noen andre å være sammen med. Deg selv, for eksempel 🙂 Er det lenge siden sist du var sammen med deg? Hva sa du til godt? Hvordan hadde du det? Ble dere gode venner?

Når man er sammen med seg selv, så lønner det seg å være snill mot seg selv, ellers blir det bare ukoselig. Sånn er det ihvertfall med meg, og jeg tror Gubben, som også er sammen med meg fra tid til annen, er enig i det.

Så. Oppsøk stillheten, og se hvem du finner.

chihuahua hiding behind curtain

Vi vil gjerne høre hvem du fant 🙂

Kvart over to

Publisert av
1

Vi søker lån, for å ta vare på huset vårt.

Å ta vare på huset er både nødvendig og litt gøy.

I går hadde vi gjort et møysommelig arbeid med å få gjort lånesøknaden ferdig, da jeg ringte banken for å få en avtale for å levere den personlig, og se på den sammen.

Dama i skranken sa at saksbehandler er opptatt frem til kvart over to. Jeg hørte at han var ledig fra kvart over to, og troppet opp da. Noen andre ville tenkt at «kvart over to, det er bare tre kvarter før stengetid, så da er han sikkert opptatt».

Men jeg fikk det som jeg ville! Og jeg fikk «brukt» den supre saksbehandleren vår i over en time, før jeg ble sluppet ut bakveien, fordi de hadde stengt 😀

«Noen andre» fortalte senere på dagen om en katt i et tre, som er som katter flest, og gjør som den vil, og «klarte ikke å la være» å sammenligne den med meg 😀

Det tar jeg som et kompliment 😀 Om det var ment som et, eller ikke 😉

Velge seg mål, gå mot målet, møte vegger, lete etter nøkkelhull, krype gjennom nøkkelhull, bruke dynamitt der det trenges, og vinne til slutt, eller ihvertfall kunne si at man virkelig forsøkte.

Min drøm denne gangen er et fint nok, ganske kult, hus og en ordnet økonomi, og jeg må snart til med dynamitten for å få det til.

Hva er din drøm? Er veien enkel eller blokkert? Fins det nøkkelhull? Kan du krype gjennom eller låse opp, eller må du til med dynamitt?

Det er DIN vei, DU bestemmer, og du eier til og med dynamitt.

Puh… Dette trengte jeg å lese! 😉

Supermamma

Publisert av
3

Puh. Det er jammen ikke bare-bare å være mamma, hvis noe ikke er helt etter oppskriften.

Akkurat nå for tiden, og ganske langt tilbake, faktisk, har jeg vært løvemamma for en gutt som blir mobbet, og ikke får gjort det skolearbeidet og de leksene han burde gjøre for å bli den gutten han er skapt for å bli.

Jeg strever med å vite hva som er hva hos gutten, og takle og støtte ham. Det er ikke alltid like enkelt bare det. Og når jeg først har funnet ut av noe, og trenger hjelp av skole eller andre, så er det et halvt års kamp der for å bli trodd.

I dag har jeg sittet i en time på rektors kontor og kjempet guttens sak. Jeg kom derfra ganske så frustrert, og syntes vel litt synd på meg selv. Men så skjedde det noe. Mitt høyere jeg, eller Gud eller noe, kom igjennom med budskapet sitt.

Du er en supermamma! Du står i det! Du rømmer ikke! Du lar deg ikke prate rundt, ikke engang av rektor!

Kanskje min innsats gjør forskjellen mellom en ressursperson og en hjelpmottaker(eller ennå verre) for min gutt. Da er det verdt det, og da er jeg en helt.

Så detså! Så nå skal jeg jammen ta meg fri i kveld. Skravle med venninne eller noe. Balansere dagen.

Hurra for oss skjulte helter!