Pinse i 2014

Pinse, ja. I 2014.

I år, i dag.

En stor høytid. Den Hellige Ånds komme.

Den Hellige ånd(HDÅ) kom, og ble, så vi skulle egentlig kunne feire dagen hvert år like feiende flott som den aller første pinsedagen gikk for seg.

Appostelgjerningene, 2. kapittel: Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted.  Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt.  3 Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem.  Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.
  5 I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen.  6 En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler?  8 Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål?  Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, 10 Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, 11 jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!» 12 De visste ikke hva de skulle tro, og forvirret spurte de hverandre: «Hva er dette for noe?» 13 Men noen gjorde narr av dem og sa: «De har drukket seg fulle på søt vin.» 

Så kommer Peters tale til Jødene, som jeg ikke forstår så mye av, fordi den er full av henvisninger til det gamle testamentene, og David og greier. Men Jødene forsto det. Og resultatet ble, som det står senere i kapittelet, fra vers 41:  

De som tok imot budskapet hans, ble døpt, og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen mennesker. 


42 De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. 43 Hver og en ble grepet av ærefrykt, og mange under og tegn ble gjort av apostlene. 44 Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. 

Jeg lengter sånn etter en skikkelig pinsedag!

Kjære venner, la oss åpne hjertene våre, og sammenkomstene våre, så vi kan oppleve dette igjen!

La oss komme sammen med forventning om en Guds vind gjennom lokalet!

Hjelp meg, kjære venner, å be om dette! Vi har løfter på at når vi ber om Den hellige ånd, så skal den komme! Be! Ikke bare om at den skal komme, men at vi skal få se den, som de første kristne så ildtungene som satte seg på hver enkelt av de hundre og tyve «menn og noen kvinner» som var samlet der, så vi kan lytte til hverandre.

La oss komme sammen og be. La oss be om vekkelse der vi bor, og over hele jorden. La oss tro på at Gud som har skapt språkene, også for oss, overkommer språkenes barriærer, ved sin Hellige Ånd.

Gud kan vekke opp Ballangen også.

Er vi villige til å stille oss til disposisjon for Den Hellige Ånd, så radikalt at bygdefolket tror at vi er fulle? Vi som er så edruelige og pyntelige og har klær og hus og bil på stell, og helst ikke går hjemmefra uten å stelle håret vårt. Vi som skal være så ydmyke at vi ikke kan ta Jesunavnet i vår munn. Tør vi å fortelle om hans herlighet?

Tør vi å slippe kontrollen? Den Hellige Ånd har alltid kontroll, selv om det kan se kaotisk ut. Og den bringer mennesker til frelse.

Er vi sultne nok på vekkelse? Det siste Mesteren sa før Han ble tatt opp til himmelen var:  Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.»

La oss gjøre dette!

 

UA-51739487-1

 

Om forventninger.

Kjærligheten kan kanskje sammenlignes med en fugl.

Nøtteskrike

Nøtteskrike. Mannen og jeg gikk på tur forrige søndag, og tror at vi så denne vakre fuglen, som visstnok ikke skal finnes her i nord-norge.

Vi vil at den skal komme til oss, og bli hos oss.

Hvordan skal vi da behandle den?

Vi må holde den varsomt. Veldig varsomt. Vi må se den og pleie den så den vet at den er hjemme, men ALDRI holde den så hardt at den føler seg fanget eller blir skadet.

For kjærligheten kan godt bygge rede, men den lar seg ikke fange.

En av de verste fiendene i kjærligheten er forventningene. Som ikke må forveksles med tillit.

Tilliten bygger på tidligere erfaringer i forholdet. «Jeg kjenner deg, og stoler på at du er nok for meg».

Forventningen handler om ønsker og behov man hadde før vi møttes. «Jeg stiller opp for deg, og stoler på at du stiller opp for meg».

Nå snakker jeg også om vennskapets kjærlighet.

Vi kan gi allverden av oss selv, men det betyr ikke at vi kan kreve NOEN TING tilbake!

Alt vi får fra en venn eller en elsker, er NY kjærlighet, og skal taes imot med takk, og uten gjengjeld!

Eller tar jeg feil her? Korriger meg gjerne i dette!

Mitt poeng her er å legge forventningene døde. Å drepe alle forestillinger vi har fått fra Harleqin, tenåringsdrama, facebook, logikken og trygghetsønsket om hva en venn eller elsker skal gjøre for deg, og hva du skal gjøre for dem.

Det eneste som teller er hva du oppriktig ønsker og evner å gi, og det du faktisk får, mye eller lite. Sammen med omsorg og takknemlighet.

Kjennes dette noe utrygt og ufullstendig, sier du? Får du lyst til å fange fuglen, og holde den fast?

Eller skal vi godsnakke med den, så den bygger rede? Hvem sine premisser må vi da bruke?

Kjærlighetens. Omsorg, omtanke, egne grenser(!!!), takknemlighet, tid, beundring. -Alle disse uøkonomiske tingene, som hverken kan kjøpes, selges, eller forventes.

Å leve i nuet

Når alle skjermene er slått av.

Og tanken om gårdagen og morgendagen er lagt til side.

Hva står vi igjen med da?

Oss selv, hverandre og status quo.

Tør vi det?

Selv om det skulle innebære en hel samtale, kjedsomhet, og kanskje en og annen ubehagelig sannhet.

Kanskje skulle vi finne kjærlighet, mangel på kjærlighet, sine egne behov, forkortkommenheter, eller trangen til å takke? Takke hvem?

Det er mange aktiviteter som kunne vært relevante til slike stunder. Lage mat sammen, gå tur, sammen eller alene, eller den hardcore, ektefeller som danser. Sammen.

Høydehopp er også en sånn aktivitet. Man møter seg selv, uten hjelpemidler. Men det er bare èn ting å gjøre. Stå i det, og gjøre sitt beste. Så får det briste eller bære.

Og vi får bare ett forsøk for hvert øyeblikk, så var det øyeblikket og den situasjonen gått.

Jeg tror at det er i slike stunder LIVET ligger. Det som får oss fremover, det som bringer oss sammen, ja, selve livet.

Tør vi å leve?

Om å svømme utover

Jeg liker å bade.

I badekar, i basseng, men aller best i havet.

I vårt vakre Nordnorge så er det en røff aktivitet.

Det – er – uh-h-h- så – pfuhh – kaldt!!!

Så det krever en god dråpe mot å legge på svøm.

Vi er flere som trosser bekvemmelighetsstemmen og bader likevel 😉

Og jeg ser at metodene er forskjellige.

Latter er jo selvfølgelig en mye brukt, og effektiv metode. Konkurransementalitet en annen.

Men det jeg ville skrive om nå var forskjellen mellom meg og mine badevenninner.

De fleste av dem går ut, og svømmer inn mot stranda. Da vet de at det ikke er så dypt, om de får panikk. De skaper seg altså rom for å få panikk. Hele tiden i samspill med andre, inklusive de som står på stranda og heier(godlynt konkurranse).

Dette er Nina. Ei av mine tøffe badevenninner. På badeplassen vår, fotografert av Kim, som vi alle, og spesielt hun, er så glad i 🙂 Se på fargene, og på bakgrunnen… Det er ganske så…uovertruffent(?) å bli ett med alt det der?

Selv er jeg med på konkurransen, latteren, samspillet, og alt det der, på veien ut til vannet rekker over et VELDIG sårbart punkt. Da legger de andre på svøm. Så heier jeg litt på dem, og går videre.

DA blir det interressant. Da er det kvinne i, mot, og som, natur. De andre forsvinner. Det går liksom opp for meg, hver gang, at jeg er en del av dette vakre, uendelige havet. Jeg tåler det. Det tar imot meg. Det er er bare å huske å puste, og legge på svøm.

Langt der borte hører jeg anerkjennende kommentarer fra stranda og grunnere vann, men jeg kan nyte det mørkegrønne vannet, tangklasene der nede, og temperaturforskjellene. Uten fare for å skrubbe knærne.

Jeg får ikke panikk, fordi jeg finner meg selv.

Og jeg må stadig svømme utover. Det er mitt liv. Ikke alltid enkelt, men belønningen er stor 😀

Flasketuten.

Den som flasketuten peker på må tåle det ham får.

Trond Viggo får det sagt.

Ofte har jeg følelsen av å svikte barna mine. Det blir liksom aldri helt som jeg ønsker for dem.

Og det finnes garantert mange barn som har det bedre enn dem. Pedagogiske foreldre som finner på mye gøy, og klarer å vise at ha et intenst nærvær og oppmerksomhet på barnas behov.

Men det finnes jammen dem som har det verre enn mine. Mye verre. Ikke alle overlever, engang.

Se denne. http://www.dbtv.no/?vid=2473129299001

Det blir for mye for meg.

Jeg ber til Gud for mine barn. For skolegang, helse, og gode dager.

Og jeg tror, ja, jeg OPPLEVER å bli hørt og svart.

Men disse barna. De som må være foreldre for sine foreldre, de som frykter for drepende missiler fra luften, eller mangler mat. De som drikker kloakkvann og pådrar seg en mageinfeksjon, og ikke får det rene vannet med litt sukker og salt i de trenger for å overleve… Jeg kan ikke tro at ingen ber for noen av dem!

Nå kunne jeg satt meg inn i hva de føler og tenker, disse barna, men det ville bare vært ukvalifiserte gjettinger, så jeg lar være. Ihvertfall offentlig 😉

Men jeg kan prøve å ta perspektivet til dem som ber.

Tenk om det var MEG som måtte se på at mitt barn døde en meningsløs død? Og det etter at jeg hadde ligget på kne og ropt og tryglet til Gud om hjelp. Ville jeg fortsatt trodd?

Det er et godt spørsmål.

For livet er urettferdig. Og det kan mange ganger se ut som det er flasketuten som bestemmer.

 

Det er enkelt å tro når man har det godt.

Å ikke vite

«Veimat» er i Menighetsbladet igjen.

Denne gangen uten adresse, men med et innlegg.

Jeg vet at menighetsbladet leses nøye av mange, så jeg blir ikke forbauset om noen finner til bloggen på egenhånd.

Så kommer vi dit igjen. Det er lenge siden jeg har hatt noe skikkelig fint å skrive. Ikke fordi livet har vært trasig, men fordi jeg har så mange spørsmål, og så få svar.

Men for min del er det blitt helt greit.

Jeg trenger ikke å vite alt. Jeg trenger ikke å ha svar på alle spørsmålene, og jeg trenger ikke å granske menneskers lever for å finne ut om de er gode nok for meg.

Jeg er en sannhetssøker, ikke en kontrollør.

Jeg forsøker å lytte mer enn jeg prater, og lese mer enn jeg skriver; bemerk: forsøker 😛

Og jo mer jeg leser, og tør å lytte til menneskene jeg møter, jo mindre vet jeg.

Jeg skjønner hvor spredt kunnskapen er. Ingen kan påberope seg å vite og skjønne alt.

Vi trenger ikke å gå lengre enn til Bibelen for å finne en hel elv av paradokser!

Er det rart det blir vanskelig?

Men så kan vi jo vite at kristendommen kom lenge før internett og google, postverk og boktrykkerkunst, og levde aller best blant de fattige, og, tør jeg å bruke ord på hvem jeg tror var i flokken? Horer! Fylliker! De som ble forlatt allerede som barn, på grunn av sykdom eller fattigdom…

Tror vi at disse hadde alle svarene fra første dag som kristen? Tror vi at de fikk alle svarene?

Jeg tror ikke det. Men de fikk en relasjon til sin frelser, og lærte mer og mer, dag for dag. Og helt sikkert fikk de vite noen som jeg ikke vet. Men som jeg akter å prøve å finne ut av,

…men huff, da får jeg sikkert enda flere paradokser 🙂

Jeg svømmer og plasker i paradoksenes elv, men har hodet over vannet, enn så lenge 🙂

Stillhet

Jeg slår av TV´en.

silence

Det blir stille. Brølende stille.

Først deilig, så skummelt.

Silence

Klarer man å holde ut det skumle, ekle, tidssløsende og intime bare ei lita stund, eller litt lengre, det kommer an på hvor hard du trenger det, så kommer belønningen.

Silence

Da blir hodet også stille. Pusten blir dypere, og du får kontakt.

Artist Loui Jover; Drawing, "silence"

Kontakt? Med hvem? Først med deg selv. Så kanskje med din skaper. Eller kanskje Han endelig når igjennom til deg, med noe han lenge har villet si?

Exquisite solitude

Tør du det? Har du egentlig lyst til å være sammen med deg selv? Det er ikke alltid jeg heller har lyst til det. Å være sammen med meg selv, altså. Fy! For ei fislukt!

Og så tenker jeg noen ganger for mye. Det er et fryktelig skravvel der oppe.

Men i stillheten er tankene mine, og bare mine. Ingen tjener penger på dem, og ingen kan kreve dem. Ingen kan se dem, engang, så det hender de blir drømmerier. Men det må dere ikke si til noen. For jeg er ei voksen, fornuftig og delvis dyp dame, med begge beina på jorda.

dream....

Det er i bunn og grunn ganske fint å være sammen med meg. Flere skulle prøvd det :P.

Men siden jeg ikke kan være over alt alltid, så kan jeg anbefale noen andre å være sammen med. Deg selv, for eksempel 🙂 Er det lenge siden sist du var sammen med deg? Hva sa du til godt? Hvordan hadde du det? Ble dere gode venner?

Når man er sammen med seg selv, så lønner det seg å være snill mot seg selv, ellers blir det bare ukoselig. Sånn er det ihvertfall med meg, og jeg tror Gubben, som også er sammen med meg fra tid til annen, er enig i det.

Så. Oppsøk stillheten, og se hvem du finner.

chihuahua hiding behind curtain

Vi vil gjerne høre hvem du fant 🙂

Godt nok

Hm. Så var det å komme i gang.

Det blir vel litt brått å begynne å skrive om å være god nok?

For det er vi nemlig, når vi gjør vårt beste.

Det er når vi begynner å bli redd for å ikke være gode nok at vi begynner å stresse, og derfra går det bare nedover.

Jeg øver på det for tiden.

Å huske at det er godt nok.