Å ikke vite

«Veimat» er i Menighetsbladet igjen.

Denne gangen uten adresse, men med et innlegg.

Jeg vet at menighetsbladet leses nøye av mange, så jeg blir ikke forbauset om noen finner til bloggen på egenhånd.

Så kommer vi dit igjen. Det er lenge siden jeg har hatt noe skikkelig fint å skrive. Ikke fordi livet har vært trasig, men fordi jeg har så mange spørsmål, og så få svar.

Men for min del er det blitt helt greit.

Jeg trenger ikke å vite alt. Jeg trenger ikke å ha svar på alle spørsmålene, og jeg trenger ikke å granske menneskers lever for å finne ut om de er gode nok for meg.

Jeg er en sannhetssøker, ikke en kontrollør.

Jeg forsøker å lytte mer enn jeg prater, og lese mer enn jeg skriver; bemerk: forsøker 😛

Og jo mer jeg leser, og tør å lytte til menneskene jeg møter, jo mindre vet jeg.

Jeg skjønner hvor spredt kunnskapen er. Ingen kan påberope seg å vite og skjønne alt.

Vi trenger ikke å gå lengre enn til Bibelen for å finne en hel elv av paradokser!

Er det rart det blir vanskelig?

Men så kan vi jo vite at kristendommen kom lenge før internett og google, postverk og boktrykkerkunst, og levde aller best blant de fattige, og, tør jeg å bruke ord på hvem jeg tror var i flokken? Horer! Fylliker! De som ble forlatt allerede som barn, på grunn av sykdom eller fattigdom…

Tror vi at disse hadde alle svarene fra første dag som kristen? Tror vi at de fikk alle svarene?

Jeg tror ikke det. Men de fikk en relasjon til sin frelser, og lærte mer og mer, dag for dag. Og helt sikkert fikk de vite noen som jeg ikke vet. Men som jeg akter å prøve å finne ut av,

…men huff, da får jeg sikkert enda flere paradokser 🙂

Jeg svømmer og plasker i paradoksenes elv, men har hodet over vannet, enn så lenge 🙂

Annonser