Fordypning eller distraksjon?

Jeg gjorde det!

Jeg begynte på Yoga!

Jeg kom seilende inn der, litt på halv åtte, som jeg alltid er.

Rolig utprøvende.

Som egen prestasjon ble det så som så. av og til måtte jeg bare flire, for visste dere for eksempel at det skal være mulig å puste under kragebeinet? Ikke jeg heller, sånn i praksis, men jeg tror jo på et smashing menneske når hun sier det, så da prøver jeg det, da 🙂

Ting kan jo godt være mulig selv om jeg ikke får det til på første forsøk!

Jeg er ennå ikke sikker på hva det vil bli for meg, fordypning eller distraksjon.

Jeg ønsker å få bedre pust, og bli mer «hel» og tilstede, men lurer litt på disse halvmystiske greiene ved det. Blant annet mantraene (http://no.wikipedia.org/wiki/Mantra) gjør meg litt betenkt.

Yogalæreren sier at de mantraene vi bruker er hyllester og kjærlighetsærklæringer til oss selv, sannhet og kjærlighet, som en motgift mot frykt. Kan det bli feil?

Jeg kan rapportere at kroppen kjentes god etterpå. Lette bein, og ikke vondt noe sted.

Og en del av det var godt også da jeg var der. Jeg er også stolt over at jeg ikke gikk for langt i å tøye kroppen og pusten min. Jeg gjorde øvelsene med innsats, men er fortsatt «samlet» etterpå. Og det er jammen ikke verst, til meg å være!

Alt i alt en god opplevelse. Kanskje akkurat det jeg trenger?

Kjenner at spørsmålstegnet er reelt.

Annonser

Plommer

Jeg spiser plommer. Norske.

Minner.

Ungdom, nettopp flyttet til Trondheim.

Fullt hus i bofellesskap, sitte på golvet, skåla med plommer fra hagen sendes rundt.

Alt er nytt. Alle muligheter åpne.

Masse kule folk å bli kjent med.

Plommemage 🙁

Gode vennskap, skjøre vennskap, skjørt liv.

God høst, og gode muligheter 🙂

Lykke til, lillebror, som gjør det samme nå 🙂

Husk å smake på plommene 😀

Annonser

Historie

Flere generasjoner med ting har eskalert til vår kjeller.

Minner. De fleste av dem er glemt av tankene, men fortsatt like reelle.

Jeg forsøker å rydde, kaste og gi bort, men må nok lytte til dem før jeg sender dem ut, eller får orden på dem.

Tiden er nok kommet for å innrømme at de er i veien. I veien for livet vi lever nå.

Det blir rot, og mangel på plass til å håndtere vinterens og sommerens ting. Noen ganger dermed også dagens ting.

 

Historie er viktig. Noen sier at vi ikke skal bry oss om fortiden. De sier at det er fremtiden som er viktig.

Jeg vil si at nuet er avgjørende. Men håndterer du ikke din historie, så vil den bite deg i rumpa, og kjelleren vil bli full av uhåndterlig skrot.

Jeg er stolt av å omsider rydde i min families kjeller, og håper at det ikke er for sent.

 

Takk til de som har begynt jobben før meg, og for skattene jeg finner 🙂 Noen av dem fortjener nye minner, andre skal bli til dyrekjøpte lærebøker.

 

Sans videre

En av dere lesere fortalte meg heromdagen at han hadde lært litt av bloggen min.

Endret litt vaner, og vokst litt.

Da blir jeg så glad 😀

Hvordan går det med sansingen?

Jeg for min egen del er kommet litt ut av det, merkelig nok, nå som det har vært sommer!

Men jeg kan rapportere at Rosa Rugosa er i blomst, og at det ikke er noe problem at man stikker seg litt når man plukker av de gamle rosene.

Men pyntejordbæra lukter mye bedre!

Såforøvrig kan jeg fortelle at det er helt fint å gå barbeint på kjøpesenter. Rista på endene av rulletrappa er en opplevelse for seg selv 😉

Os sentrum er også fint å gå barbeint i. Rent og fint =)

Neste leksjon i sansing kommer om et par uker, hvis jeg husker det :P. Når vi har begynt å kjede oss litt i rutinene.

Verandadøra

Åjada. jeg er på ferie.

Noe så helt innmari!  Jeg mister telling med både tid og sted, og bloggingen får visst også lide hardt.

Men nå har jeg en liten opplevelse å fortelle om.

Jeg tok meg en «ferie i ferien» og dro til min bror i Bergen.  Han og hans tilkommende bor i et lite hus ved et vann i skogen.

En av andre brødrene mine var også på besøk. Jeg reagerte allergisk på hundene, så verandadøren sto åpen mot den manglende verandaen. Guttene tok seg en lang kveldstur på vannet med båten, og  husfruen og jeg var hjemme. Hun gikk på tredemøllen, jeg gikk på golvet, vi så film og surfet på nettet. Vi koste oss sammen, rett og slett.

Det var det vi visste om. Det guttene kunne fortelle oss da de kom inn fra fisketuren, var at vi hadde flira( ledd) ofte og høyt. Hyttenaboen rista på hodet, og fiskerne ved fossen flira hver gang vi flira.

Vi hadde altså moret oss så det ljomet over halve Os. Halve Os brukte vår forlystelse til sin forlystelse i mange timer. Uten at vi visste det.

Ingen av oss har noe imot det, men det føles definitivt noe merkelig 🙂

 

Fortsatt god sommer, allesammen 😀

Reisebud

Så.

Da var Far reist.

Og jeg sitter igjen med takknemlighet og gode minner.

Og en vakker opplevelse av et menneskes siste tid, og, igjen, Jesus <3.

Jeg tror at vi er mange som er takknemlig for at det ble så greit som det ble. Det var virkelig en storfamiliehøvding som reiste, hjemme, med sine gående til og fra de siste timene.

Nå er det tid for familie og storfamilie. Og til dere som er avgårde, vi tenker på dere også 😉

 

«Han Far og Æ», sammen, faktisk 🙂

Om tro og tillit?

I går ettermiddag hadde jeg en drøm. Som jeg ikke forsto helt før jeg gikk og la meg for kvelden.

Heldigvis for dere husker jeg ikke detaljene, men jeg synes den var interessant 😀

Før jeg la meg hadde jeg en tanke langt bak i bevisstheten.

En tanke om at når man er ung, så trenger man det man får når man er gammel. Et Irriterende paradoks. Eksemplene er erfaring, penger, og kunnskap.

For hvor mange småbarnsfamilier ønsker seg ikke sine foreldres hus og økonomi? Hvor lyst har vi ikke til å gå tilbake til seg selv som 20-åring og fortelle om kjærligheten, og om utdanning? Om hvem vi er, og hva som er viktig?

Drømmen jeg hadde handlet om to tog. Kanskje barne-TV-figurer?

Og budskapet var noe om at dette paradokset er et viktig læringspunkt for oss mennesker.

Vi skal lære å gi i tillit, og arbeide, uten å bli krampaktig. Leve «med åpne hender».

Da vil vi raskt vokse både i økonomien, og i visdom og kunnskap. Og helt sikkert også på andre områder. Kjærlighet, kanskje?

Handler dette om tro og tillit til livet, eller til Gud?

Forstå det den som kan…

Samlemani

I dag fikk jeg ei utfordring…

En gammel onkel døde i høst, og i dag fikk min søster og jeg lov til å gå inn i huset hans sammen med en yngre onkel.

Den gamle onkelen hadde ikke forandret noe på maaange år.

Til og med Oldemors sysaker var på sin faste plass, altså oppå mikroen! Ikke som et klenodium, men som en bruksgjenstand.

Lillian og jeg har begge ganske så trenede øyne, så vi berget unna alt av håndarbeid og fint porselen.

Og jeg fant meg et salongbord. Og klarte ikke å motstå en gyngestol fra sekstitallet.

Men hvor skal vi gjøre av alt dette? Det er vel bare å dra hjem og bygge på veggseksjonen… Noen som har planker og spiker?

Og så har du jo alle minnene, da. Gode minner etter en onkel som vi var glad i. Dem hadde jeg jo fra før.

Det fra huset som jeg EGENTLIG hadde lyst til å ta med meg, var vel dørkarmen mellom kjøkken og gang. Den var BRANNGUL! Genialt! Som en fargeklatt i hverdagen. Ei stripe solskinn. DET vil jeg huske Onkel Johannes for. For IKKE å ha malt om DEN engang!

Noen i familien som vil ha noe av det vi merket i dag? Som et minne? Det er rikelig å ta av…

Lei.

I dag er jeg lei av meg selv.

Synes bare at jeg gjør for mye av det jeg skulle gjort lite av, og for mye av det jeg skulle gjort lite av.

Det jeg i går tenkte jeg så gjerne skulle gjort, det synes jeg i dag er en idiotisk idè.

Kanskje skulle jeg rørt litt mer på meg? Er det det som mangler? Eller er det bare husvasken som står og trykker?

For vi har K-A-O-S 🙁 Og ingen gjør så mye med det. Tida og helsa mangler.

Og så ser jeg meg selv syte, og vet at mange er lykkelig med mye mindre enn jeg har.

Positiv tankegang er en birtsj 😛 «Du er din egen lykkes smed» er en ELENDIG sykkel, og «Carpe diem» kan du bare ta med deg, legge den på setet før du setter deg på det, og sykle avgårde langt inn i sluddheimen, di birtsj!

Happy kveld, og vakker torsdag!

 

Takkesang :)

Sitter oppe i natten. Sovetoget er kraftig forsinket.

Kjenner på takknemlighet.

Først og fremst for Gud. Alle tre av ham. Hans plass i mitt liv.

Så for venner og familie. For en nydelig helg med familie.

Og så begynner jeg å se på hvem jeg ellers omgås og har kontakt med, og finner en fantastisk blanding 🙂

Hele spekteret, finner jeg! Fra de enkleste sjeler som holder meg godt «jordet», til åndelige ledere og skjønnheter som åpner himmelfliker for meg, og hele spekteret imellom. Er det lov å si at sjelen synger i takknemlighet?

Jeg vet at alt ikke er perfekt. Jeg vet at jeg, mot de jeg virkelig skulle gi noe til, ikke strekker til. Jeg vet at jeg har savn og konflikter.

Men i kveld, i kveld får jeg kjenne på gleden og nærheten, og jeg må bare takke.

Og stole på at den samme treenigheten vil fortsette å gi meg det jeg trenger, om det så skulle koste meg det jeg tror at jeg ønsker meg.

Takk 😀 For gaven, og for flotte mennesker 🙂

Hjem

Et hjem er et hjem, ikke sant?

Og det tilhører KUN dem som bor der, eller hva?

Vi bor i mine besteforeldres hus, og i dag kom min onkel Eldar og hans herlige familie innom.

Hans foreldre(de samme besteforeldrene) døde da han var midt i tjueårene, han ryddet ut av huset ca i 2004, deromkring, og har leid ut til vi kjøpte for fire år siden.

Så han hadde altså ikke vært her på åtte år, og ville så gjerne se igjen barndomshjemmet sitt 🙂 Og det er jo forståelig 🙂 Og hyggelig 🙂

Men nå er jo huset vårt! Med alle særpreg, skjønnheter og mangler vi har med oss…

Jeg tror det var veldig rart for ham. Og vet at det var rart for oss.

For hus gjør noe med oss, og vi gjør noe med hus.

Sansing og takknemlighet.

Nå har vi jobbet litt med sansing, og videreutviklet sansingen til aksept.

Hvordan går det, forresten?

Er det noen som henger på?

Neste skritt er takknemlighet for det vi har fått oppleve. Vi får lov til å sanse Guds skaperverk hver dag.

Er det noen som har funnet noe nytt? Nye opplevelser, kanskje i gamle gjøremål?

Nå er takknemlighet en ting som ikke kan tvinges frem, så jeg skal være forsiktig her. Men jeg aner at det er tid for å sette av en dag eller to til å sanse i takknemlighet.

Tissklærne på mitt vaskerom kommer fra noen helt fantastiske barn, som jeg har fått lov til å leve i dyp nærhet til. Takk! Jeg har ei vidunderlig seng å sove i. Takk!

Hva har du å takke for?

 

Kommentèr :)

Som allerede sagt, varmt velkommen til alle dere nye 🙂

Og så var det en ting til jeg skulle sagt, og det var at jeg er superdupertakknemlig for kommentarer!

Ros og ris. Debattgleden min er stor. Mye større enn hos noen av mine tidligere lesere 😉

Kom igjen 🙂 Eller bare les 🙂 Koselig det og 🙂

Publisitet

Der var menighetsbladet ute, og det merker jeg på besøksraten! 🙂

Til mine faste lesere, så kan jeg fortelle at min prestemann har lagt ut matpakken til dette bladet, som jo har ganske så mange lesere…

Velkommen til dere nye 🙂

Velkommen til min lille verden av modig filosofi, levd liv og læring, men det mange liker aller best, er vel gløttene av hverdag.

Jeg kjenner litt panikk med tanken på forventningen fra bygda. Kommer sikkert til å få skrivesperre nå, men, men. Dere får komme tilbake når besøkstallene har normalisert seg igjen, så er vi i gang igjen da =)

Bloggen min er IKKE noen utvidelse av menighetsbladet, og heller er jeg ikke noe typisk prestefrue å skryte av…

Jeg er bare lille meg, som ikke tar noe selvfølgelig, og derfor baler fryktelig med det som mange av dere fikser med venstrehånda imens dere kjører bil og spiser pølse med brød 🙂

Så, når det røyner, og det gjør det stadig vekk, så trenger jeg Gud, og det skinner vel også igjennom, vel å merke på mitt eget ukonvensjonelle vis.

Og så er bloggen et sted jeg legger overskuddet.

Til dere som fortsatt er interessert, enjoy 🙂

Til dere andre, takk for besøket, og døm meg ikke for hardt 😉

 

Uutholdelig.

TV igjen. Og jeg må bare blåse litt. Hold bare igjen forventningene om noe dypt og vakkert 😛

Sport denne gangen.

Jeg er fri for ord for å beskrive hvor kjedelig det er.

Helt uutholdelig! Hvert sekund! Det klør i hele kroppen, på nippet til «freeze».

Og for en sløsing med ressurser!

Flotte(?) menn og kvinner med gode kropper vier av sine beste år, og noen ganger hele sin helse, til dette.

Hva er det, egentlig? Sirkus? Hanekamp?

Hva annet kunne de gjort? Tja… skal vi se…

Dyrket/fisket mat til verdens fattige eller rike «søppelunger», montere myggnettinger i Afrika, engasjere seg i gatas ungdommer, bygd hus eller veier, forsket i Isbjørnland eller nakenrotteland, eller noe annet fruktbart.

Bare ikke gå inn som frivillige slaver for sofagrisene og pengesugene!

Nei, gi dem hver sin ball, og la det bli fred. 🙂 🙂 🙂

Ny måte :)

Er fri for ideer, og uten brann.

Men vi er lovet at Han ikke skal slukke den rykende tande, og heller ikke knuse det knekkede rør. 😛 (ok, det var et litt søkt ordspill, men…)

Jeg har vært det nå en stund, men skrevet likevel. Målet har vært litt hver dag.

Nå har jeg bestemt meg for å slutte med det. Å skrive uten inspirasjon.

Prøver det en periode. Så får vi se 😉

Varsler dere når jeg har funnet noe bra 🙂

Velge igjen

Hva skulle jeg blitt hvis jeg kunne velge igjen?

Spør Jenny http://jenny.forfatterloggen.no/2012/04/21/om-du-fikk-velge-om-igjen/.

Og det så morsomt ut, så her kommer mitt omvalg 😉

Jeg kunne godt blitt kunstner. Vært mester over farger og uttrykk. Sovet når jeg ble trøtt, og arbeidet når arbeidslysten kom. Folk trengte ikke å like meg for at jeg skulle klare meg.

Eller syerske. Jeg skulle sitte med blonder og tyll til helt oppunder armene, og sy de vakreste brudekjolekreasjonene til blussende ungjenter og voksne kjærlighetsgudinner.

Eller bonde. Gummistøvler og jord. Varme kropper og haugevis med mat. Sol, regn og fysisk aktivitet. Trenger man å si mere?

Skomaker dukker også opp. Det er mykt og hardt. Ingen fot er lik en annen, så det samme må skje med skoene. Ingen kan heller forvente at en skomaker skal være happy hele tiden 😉

Båt hadde også vært fint å være. Å være så i kontakt med sjø og himmel. Reise til eksotiske steder. Bli venn med menneskene.

Og så har du den berømmelige kua, da. Som får det hun trenger. Står der og tygger drøv. Noen av dere vil nok tenke litt videre her, men det kan dere bare glemme 😉 Kulivet hadde vært et fint liv 😀

Hvem skulle dere vært? Og hvorfor?

 

Å tro og å vite

Jeg gjorde noe rart i dag. Bombe? Nei :P.

Jeg var hos legen, og jeg fortalte ham om da Gud på eget initiativ ønsket å gjøre meg frisk i pusten min…

Han tok det pent, men hva han tenkte, det vet jeg ikke. Og det skal jeg kanskje være glad for?

Hvordan er det, det med vitenskap og religion?

Kan det forenes? Hva sier dere?

I min verden kan det det.

Min tro er såpass fleksibel, og det samme min tillit til vitenskapen, at de to går godt over ens.

Vitenskapen har ennå mye uoppdaget land 🙂

Det vet jeg som har(har og har, de har ingen andre svar, og de begynner utredningen nå…) en diagnose som ingen innen vitenskapen egentlig har noe beskrivelse eller forklaring på!

Gud skapte Jorden på seks dager, og på den syvende dagen hvilte han.

For Gud er en dag som tusen år, og tusen år som en dag 🙂

Går jeg på nett og søker på «religion og vitenskap», så får jeg et overveldende antall med treff. Det viser at jeg ikke er alene med disse spørsmålene, og det viser at det trenges en viss ydmykhet når vi kommer inn i dette rommet.

Nå håper jeg at legen innehar denne ydmykheten.

Han har ellers vist seg å være en fin fyr 🙂 Åkeiåkei. Nå skal jeg bli spjelkaviksk og framsnakke. 

Sverre Håkon Evju er en fin fyr 😛

 

Hamn Award 2012

Har jeg fortalt dere om catwalken min?

Verdens beste…

Walk of fame

Og tilskuerne på sine eksklusive, hardt tilkjempede plasser…

Gult er kult i år...

På andre rad finner vi denne damen i grønt…

Grønt er skjønt i år også...

Og så var det Diesel…

De gamle er fortsatt eldst...

Noen må visst alltid komme i siste liten

Ungdommen nå til dags...

Nachspiel. I fasjonable omgivelser.

Hedersgjestens plass ved bordet...

Underholdningen…

Niseensemblet hadde seneskifte da fotografen kom...

Når det kommer kolleksjonen, så kan det nevnes stikkord som Europris og Devold. Spesielt kan de rosa skoene fra Ecco nevnes 😛

Troskap til seg selv.

Nødvendigheten av å leve i pakt med seg selv og egne idealer.

Det er et stort tema, og høres veldig selvfølgelig ut, men for meg er det ikke det.

Jeg har alltid hatt folk rundt meg med store idealer. Noen av idealene er vel autentiske for dem, andre kanskje arvet ufrivillig.

Noe av det jeg har lært er autentisk for meg, andre ting har jeg fulgt fordi jeg trodde jeg måtte.

Noen ting presser på innenfra, men får ikke plass i et liv allerede fullt av greier.

Da må det ryddes. Hva kan vrakes? Kanskje man oppdager at det man vraker i dag hadde vært best for alle om man vraket for lenge siden?

Så kom igjen folkens!

Dans til den musikken DU liker.

Hjelp de menneskene DU ser trenger det, ikke nødvendigvis de som maser.

Mal stua di rosa, selv om moten sier grå.

Bryr DU deg om miljøet, så bli en aktivist, eller selg bilen, menn gjør NOE!

Da blir det så mye lettere å blåse i de som klager, er uenige, anklager eller bare er sjalu.

Og det beste av alt… du får mere energi til å være deg, og bidra på DITT vis 🙂

 

 

 

 

Hjertelette

Jaaa. Nå har jeg fått delt det vonde.

Med noen som vet hva det betyr for meg. Det er godt.

Håper det tåles. Spenningen gjør litt vondt i magen.

Så får vi se hva det blir til, om jeg må snu på femøringen og bite i meg, eller om dette er en del av noe som er større enn meg, og i grunnen godt.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen, jeg unner alle å ha noen å dele ting med.

Og hvis dette går bra… Takk for en god venn 🙂

Ord

Kan noen sende meg noen ord?

Praktiske, uttrykksfulle, morsomme ord. Det er det jeg trenger.

Tastaturet er fullt av bokstaver, men de blir visst ikke ord, for tiden…

Hvor får man tak i dem?

Jeg har lett på FB, men de hadde bare flate ord, de er ikke noe for meg.

Jeg lette på samling, men de ordene ble for mye å bære. Noen av dem, ihvertfall 😉

Jeg leter i aviser, men de er så rare, de ordene der. Fargene skriker, uten at det er noe som helst bak dem.

Kjære lesere. Ord mottas med takk.