Pappa

TV.

«Litt av ett liv».

Bjarne Brøndbo er hedersgjest, og familien er «på teppet». Temaet er å vokse opp med Bjarne, en mann som ble stjerne og mye borte.

En av ungene sang en sang om å ønske at pappaen var der, gjennom hverdager og milepæler. Bjarne gråter, og jeg kjenner at det griper.

For jeg har også savnet pappaen min.

Han var vel alltid den som rørte hjertet mitt.

Den jeg ønsket å glede, gjøre stolt, og rett og slett være sammen med. Jeg var ei pappajente, rett og slett.

Men han måtte alltid jobbe. På farfar sin fraktbåt, i mekanisk verksted, på huset vi bygde, og i gruvebedriften han var med på fra starten av.

Jeg husker arbeidsklær, og lukter av arbeid.

Mamma var sterk og fikset det meste, men jeg tror at jeg husker at hun også savnet ham. Jeg husker at stemmen skalv når hun snakket om at han skulle «komme på besøk» til helgen.

Mitt pappasavn er blant de sikreste av mine «gråt-triggere» den dag i dag.

Fedre vet ikke hvor mye de betyr for sine barn.

Ikke bare er de viktige i hverdagen, men tilstedeværelsen i barndommen er viktig i hele resten av barnets liv. Ikke bare den fysiske, men også den mellommenneskelige tilstedeværelsen.

En far er en gutts store helt og forbilde, og ei jentes første, store kjærlighet, som setter standarden for hennes senere opplevelser av seg selv og kjærligheten.

Og det er ikke småtteri!

Pappa, jeg er glad i deg.

 

Annonser

Kontroll, frykt og kjærlighet

Jeg fant en gammel kladd, med et tema som stadig vender tilbake til meg.

Jeg er nok ikke ferdig med det ennå, og regner med at jeg kommer tilbake til det, men dette er hva jeg skrev i vinter… :

Jeg møter sterke menneskeskjebner for tiden, og der jeg ingenting kan gjøre, kan jeg bare be. Så da gjør jeg det. Og med bønnen kommer noe jeg tror er innsikt. Får lyst til å dele. Bare som strøtanker.

Et tema som nå står så sterkt foran meg er kontrollbehov. Sterke mennesker som styrer med sin egen frykt som pisk.

Frykt for fremtiden, for å miste det man har, bli forlatt, bli underkjent eller rett og slett ikke bli elsket.

Eller du kan kalle det mangel på tro. Tro på at Gud sørger for oss, berger oss av nød, er med oss, eller rett og slett elsker oss.

Og da begynner vi å nærme oss noe her… Mesterens spesialitet, eller det tør jeg vel ikke si helt sikkert, Jesus er større enn mine definisjoner, men noe slikt. Paulus brukte tre ord. De er velbrukte. De er så velbrukte at uten nytt liv underveis kunne de faktisk vært helt utslitt. Men nytt liv har de tydeligvis fått mange ganger, for sterke er de fortsatt.

Tro, håp og kjærlighet.

Det er de ordene, eller fenomenene, vil nå jeg si, som kan gjøre frykten til skamme, og hjelpe mennesker til å leve modig, klokt og sant.

Kjenner at det er mye her jeg ikke får sagt. Jeg får bare stole på disse ordene, og at de får liv 🙂

Annonser

På riktig sted

Likte dette 🙂

http://www.meditationsguiden.com/inspiration/lycka/2012/hur-anvander-du-din-energi

Riktig person på riktig sted.

Det høres ut som selvfølgeligheter, men jeg tror vi alle må tenke over det iblandt, og faktisk ta ansvar for om vi står på riktig sted, eller visner.

Kommer på at det er bibelsk, til og med.

Det tre som ikke bærer frukt, osv… (Du teologen min <3 hvor finner vi det?)

Annonser

Rettssak

Hørte på radioen imens jeg laget middag.

Terroriststoff,

og tok meg selv i å bli overrasket!

Det var forklaringen på hvorfor noen fikk slippe unna. «han så høyreekstrem ut!», var utsagnet. Gutten hadde tatt bort håret sitt, kanskje for å spare penger?, og sparte dermed livet…

Noen sa at likegyldighet er verre enn hat, og slik kjentes det sitatet for meg i dag.

Men det jeg egentlig lurer på, er om hvor mye den gjør med oss, denne rettssaken? Om disse dagene er verre eller bedre for oss enn andre dager?

Går vi og bærer?

Lille mann

Satt på facebook, og kom til dette bildet, og syntes den var morsom. Det var faktisk fire-fem stykker av dem, og jeg ble bare litt betenkt.

Så kom dette bildet

Og jeg kjente at det ble ille…

Det må kunne kalles å oppdage dårlige holdninger hos seg selv?

Eller er det det at menn oftere dreper sine maker?

Ikke vet jeg.

Men jeg vet at jeg har tenkt litt på det. Om vi kvinner i Norge i dag behandler våre menn dårlig?

Om vi utleverer dem på «symøter» og ellers, latterliggjør dem, og krever for mye?

De er, som vi kvinner har vært i generasjoner, blitt sexobjekter. Det gir oss makt over dem.

Og om de tar til motmæle, så er de ikke «menn» nok til å takle litt morsomheter….

Er vi kvinner blitt de nye maktmisbrukerne?

Eller er det menn som er for tafatte, og ikke har tradisjoner for å «klare seg»? De søker ikke til hverandre for støtte, for eksempel.

Hva sier dere? Kule bilder?

Å tro og å vite

Jeg gjorde noe rart i dag. Bombe? Nei :P.

Jeg var hos legen, og jeg fortalte ham om da Gud på eget initiativ ønsket å gjøre meg frisk i pusten min…

Han tok det pent, men hva han tenkte, det vet jeg ikke. Og det skal jeg kanskje være glad for?

Hvordan er det, det med vitenskap og religion?

Kan det forenes? Hva sier dere?

I min verden kan det det.

Min tro er såpass fleksibel, og det samme min tillit til vitenskapen, at de to går godt over ens.

Vitenskapen har ennå mye uoppdaget land 🙂

Det vet jeg som har(har og har, de har ingen andre svar, og de begynner utredningen nå…) en diagnose som ingen innen vitenskapen egentlig har noe beskrivelse eller forklaring på!

Gud skapte Jorden på seks dager, og på den syvende dagen hvilte han.

For Gud er en dag som tusen år, og tusen år som en dag 🙂

Går jeg på nett og søker på «religion og vitenskap», så får jeg et overveldende antall med treff. Det viser at jeg ikke er alene med disse spørsmålene, og det viser at det trenges en viss ydmykhet når vi kommer inn i dette rommet.

Nå håper jeg at legen innehar denne ydmykheten.

Han har ellers vist seg å være en fin fyr 🙂 Åkeiåkei. Nå skal jeg bli spjelkaviksk og framsnakke. 

Sverre Håkon Evju er en fin fyr 😛

 

Normalt

Jeg var  i møte med PPT i dag ang ett av mine barn.

Jeg forteller det fordi det etterhvert er blitt helt normalt å ha kontakt med hjelpeapparatet på ett eller annet vis.

Normalt, ja.

Psykologen jeg snakket med sa det rett ut. Normalen for barna våre blir bare smalere og smalere.

Vi skal være like.

Barna skal være like.

Jeg kjenner at det skremmer, og jeg kjenner at jeg og mine blir rammet. Ja, rammet.

For hva skjer med dem som ikke kommer inn under begrepet «normal»?

Jeg vet ihvertfall at en del av dem som er i «grenseland» er noen av de flotteste menneskene jeg har møtt, særlig mine barn! 🙂 🙂 🙂

Og forresten… vi to, psykologen og jeg, var enige i at barnet det var snakk om var AKKURAT som det skulle være, det er bare normalen som er litt trang 😉

Ufin natt

Hehe.

I dag er hode og hjerte fullt av noe skikkelig ulekkert.

Dere vet den helt vanlige virussykdommen som får folk til å ligge med bøtte ved siden av senga?

Mm. Ti poeng til hver av dere ;). Minstemann :(.

Og han brukte bøtta minimalt, for å si det sånn >:(

Tre senger er det jeg må fikse i dag. Regner med vaskemaskinen skal gå seg varm denne søndagen >:(

Men stakkars gutt. Jeg har ikke sett det så ille før 🙁

Jeg begynner å tenke litt(nei huff, der gjør jeg det igjen :P)

Jeg tenker på hvor tett vi lever i samfunnene. Barnehage der de aller fleste er, skole, arbeid, fritidsaktiviteter, reiser, og så videre.

Det er ikke så mye som ligner på noen som helst slags karantene, for å si det sånn!

Virusene får florere tett. Enkelte gjør ikke annet enn å være syke… Det skaper noen svake, og det går ut over de som er svakest fra før av.

Kronisk syke, kreftsyke og de med svake hjem er utsatte grupper. Kanskje flere?

Er det på tide vi begynner å ta smittefaren på alvor, og holder våre barn hjemme til de er skikkelig friske?

Klem

Vi er blitt et samfunn som klemmer.

I de utroligste settinger. Er det bra? Alle trenger jo en klem iblandt…

Vi har vel alle kjent på forskjellige reaksjoner både hos seg selv og hos andre.

Noen ganger kan en klem være gull verdt. Si mer enn tusen ord. Andre ganger føles det påtrengende. Noen ganger kan du gi en klem, kanskje til og med ektefølt, men oppleve at mottaker helst ville vært den foruten…

Jeg tror det inngår i vår forskjellighet. Noen liker klemmer, andre klemmer kun sine nærmeste, og kun i spesielle situasjoner.

Jeg selv er vel en mellomting. Kjenner at jeg blir mer og mer reservert med årene… Jeg kjenner det spesielt i møte med mine Afrikanske venninner. De varme, nydelige hjertene uttrykker seg i mye klemming. Jeg setter stor pris på dem, men kjenner fort at nå må det vel være måte på 😛

Så hvordan skal vi forholde oss til denne forskjelligheten? Etablere regler? Jeg snakket med noen om dette, en klemmer, og hun gikk fort i forsvar, og kom med en situasjon der en ektefølt klem hadde falt på steingrunn, for hun måtte jo få lov, hun MENTE det jo!

Jeg tror ihvertfall ikke at vi skal gå i skyttergravene. Og si at klemmerne eller privaterne har «rett» og de andre må skjerpe seg. Jeg tror dette er noe vi må bruke våre antenner på, og kjenne på fra situasjon til situasjon. Respektere hverandres uttrykksmåte, og tilpasse oss.

Men vi må ihvertfall ikke komme dit at klemmer er plikt og takt og tone i situasjoner utenom nær familie. Eller hva sier dere?

 

Supermamma

Puh. Det er jammen ikke bare-bare å være mamma, hvis noe ikke er helt etter oppskriften.

Akkurat nå for tiden, og ganske langt tilbake, faktisk, har jeg vært løvemamma for en gutt som blir mobbet, og ikke får gjort det skolearbeidet og de leksene han burde gjøre for å bli den gutten han er skapt for å bli.

Jeg strever med å vite hva som er hva hos gutten, og takle og støtte ham. Det er ikke alltid like enkelt bare det. Og når jeg først har funnet ut av noe, og trenger hjelp av skole eller andre, så er det et halvt års kamp der for å bli trodd.

I dag har jeg sittet i en time på rektors kontor og kjempet guttens sak. Jeg kom derfra ganske så frustrert, og syntes vel litt synd på meg selv. Men så skjedde det noe. Mitt høyere jeg, eller Gud eller noe, kom igjennom med budskapet sitt.

Du er en supermamma! Du står i det! Du rømmer ikke! Du lar deg ikke prate rundt, ikke engang av rektor!

Kanskje min innsats gjør forskjellen mellom en ressursperson og en hjelpmottaker(eller ennå verre) for min gutt. Da er det verdt det, og da er jeg en helt.

Så detså! Så nå skal jeg jammen ta meg fri i kveld. Skravle med venninne eller noe. Balansere dagen.

Hurra for oss skjulte helter!