Familieliv

Har vært på samling i dag. 🙂

Predikanten snakket mye om familie.

Hvordan vi skal oppføre oss mot de nærmeste. Ektefelle, barn og foreldre.

Om at det vi sår, får vi høste. Er vi grinete, så får vi sure fjes tilbake. Og det samme når vi viser omsorg for våre barn, så sørger vi for vår egen alderdom.

De bruker et språk som er ganske fastlåst, men hvis man ser to ganger på det, kan det være ganske så rått!

Hvem av dere tør å snakke om «å snakke til ungene i Gammel-Adam»?

Man blir klar over kontrasten til de kristenlederne som forsvarer vold mot barn…

Han snakket også om å ta ansvar for barnas sjel. Å ikke la all tid og oppmerksomhet gå til praktiske ting og underholdning. Sette av tid til det vi synes er viktig.

For meg er det samvær og kristendommen. Og jeg er skyldig.

Hva er viktig for deg? Hvordan vil du ta vare på dem du bryr deg om?

Annonser

Palmesøndag

Jeg lar dette  http://www.vl.no/helg/maria-med-krukken/  stå som dagens innlegg fra meg.

Imens vifter vi med palmegrener, flagg, eller hva vi ønsker å vifte med(i dagens kulturer her i vesten kan det være så mangt 😛 ) for å hylle og feire, og synger som vi sang i barndommen:

Hosianna, Davids sønn, hosianna, hosiaaana!

Det kan være godt å ha gjort det, før vi skal inn i disse dagene der det vonde skal betraktes.

Annonser

Minnelesing

Noen av oss lever visst livet baklengs.

Ihvertfall har jeg noen gamle, gode minner jeg tar vare på og pusser på.

Eller du kan kalle dem kapitler i livets bok man går tilbake igjen og igjen for å lese 🙂

Mennesker kan komme inn i livene våre, skrive et kapittel, eller kanskje bare et komma?, og dra videre. Helt uvitende om hvor mange ganger akkurat DET kapittelet blir lest.

Mange vil nok påstå at det ikke er sunt å drive å pugge gamle skriblerier.

Vet du hva? Når jeg her på bloggen min har skrevet noe bra, så er jeg fornøyd. Og til jeg da skriver noe nytt som er ihvertfall tilnærmet like bra, så skroller jeg meg nedover til jeg finner det gode, og så leser jeg.

Så jeg husker at det er mulig å få det bra =)

Skygger og soldater

Jeg fant noe i en blogg, på kommentarfeltet.

Bloggen tilhørte «Gamle ugle», og kommentaren var skrevet av Ingrid. http://ingridvaa.blogspot.com/

Det var snakk om barndomsopplevelser av å ikke bli sett, og å bli sett.

Men jeg synes at dette andre verset handler om noe mer. Om møter mellom mennesker, og behovet for å finne noen med lignende sinn som seg selv….

Og nærvær.

«Barnet jeg engang var, var heldig.
Ble sett av menn som hadde vært i krig.
De levde med nærværet av Skyggen i seg selv
og kjente igjen Skyggen i meg.
De sa aldri noe om den.
De var hos meg.
De var i Skyggen.
I sin og i min.
Skygge møtte Skygge og ble delt Skygge.
Og delt Skygge er bare en skygge
og ikke en fare som fyller hele verden.

(og det er grunnen til at soldater var de fineste menneskene jeg visste da jeg var liten)»

Og nå har jeg lest historien bak. Rørende og vakkert. Gå inn og les, folkens!

Påskeglede

Jeg gleder meg til påske.

Ikke til å gå på ski, for snøen er regnet vekk.

Dessuten så har jeg tynne tradisjoner på akkurat skigåing 😛

Men til selve påsken.

Til å følge Jesus fra inntoget i Jerusalem palmesøndag, der Hosianna-ropene runger, via  skjærtorsdag, hjerteknusende langfredag, til påskemorgen slukker sorgen, og Han er oppstanden, Halleluja!

Jeg skal synge salmene, være stille, spise brødet og drikke vinen.

Og la solen varme og fornye, hvis det blir mulig, sånn værmessig 😛

Fiiin påske 😉

 

Historiefortelling

Den siste uken har jeg fått fortalt historien min.

Ihvertfall de siste 15 årene.

Til noen som bryr seg nok til at det er meningsfullt, og lite nok til å tåle den.

Og du verden så godt det er! Det har jeg ventet lenge på!

For livet gjør så mye med oss, og da trenger vi å se oss tilbake, og vi trenger å rydde i det vi har i veska.

Kaste fra oss noe, og finne et pent etui til det man trodde var en flekk som aldri ville gå vekk.

Til det har man forhåpentligvis venner. Venner som tåler, og som utfordrer. Denne uken hadde jeg en slik venn=)

Til dere andre… Er det lenge siden dere har delt historien deres med noen? Løftet frem tabber, sorger, bragder og kjærlighet? Prøv! Finn en venn som min, eller en som passer deg selv bedre, men fortell!

Anbefales!

Og takk, min historievenn 🙂

 

Drøm!

«Marthin Luther King Jr snakket ikke om mareritt. Han snakket om drømmer.
Vi skal holde fast ved drømmene våre. Vi skal dyrke visjonene. Visjoner er grunnstener for endring. Endring gir håp og drømmer om nye framskritt. Når du drømmer, igangsetter du en god sirkel av alt som kan virkeliggjøres. Drøm i vei, folkens!»

Dette er et sitat av Maria Gjerpe, lege og prisbelønt blogger.

Synes det sa noe viktig, som jeg skal ta med meg inn i natten, og videre i dagene som kommer.

Hjertet kjennes stort og varmt, og klart for dette!

Takk for i dag :)

 

Jeg har vært på hurtigrutetur til Skjomen i dag 🙂 I kjempefint selskap 🙂

Jeg var sjåfør for Norskundervisningen, de var på ekskursjon. Og jeg fikk altså være med…

Jeg hadde faktisk aldri vært på hurtigruten før. Shame on me.

Men båten var fin den 🙂 Og Skjomen er jo heller ikke å forakte, selv om det var gråvær 😉

Og så er det jo det Afrika-gjenget da… De ER SÅ TRIVELIGE! For godt til å være sant, liksom 🙂 Det er så man vurderer å bli en elendig lærer, så vi beholder dem for ever 😛 . Det er vel ingen som så svakheten ved det resonementet, var det vel?

Jeg blir rett og slett takknemlig over varmen, og stolt over å bli sett sammen med dem.

Forsåvidt er jeg blitt veldig glad i læreren «vår» også. Olga er et vakkert menneske full av overraskelser. Jeg var litt redd henne i starten, men der tok jeg feil. <3

Og så kommer det som er typisk meg…  Når noe er så fint, så blir jeg litt redd. Hva er det jeg ikke har fått med meg? Kan det vare? Jeg begynner å lete etter en gift i det søte,  en sprekk bak det blanke, eller, heeeeeelt meg, mugg i det fine huset 😛

Er det flere som har det slik? Eller er det bare jeg? Hvis det finnes EN til med slike tanker, så bes denne personen å melde seg i kommentarfeltet under umiddelbart 😛

Men takk uansett. For en fin dag, og for det som hittil bare har vært varm velkomst og vennskap. Og kjære Gud, la det ikke bli ødelagt…

 

Terapi

Jeg skrev noe her om dagen… Terapeuten min 🙂

Og det var vel ganske skamløst, var det ikke? Å innrømme at man er en looser og trenger en TERAPEUT!

Jeg ser det ikke slik. Jeg anser terapeuten min kun som et gode, unntatt for pengboka, da 😉 Og unner alle det. Å ha noen som går ved ens side, og pusher en fremover.

I mange kulturer er det helt naturlig, å ha en, eller være en mentor av noe slag.

Så hvorfor skulle ikke vi trenge det? Vi lever i et samfunn som endrer seg i en rivende fart, imens vi mennesker jo fortsatt er de samme…

Religionene er blandet i en evig(snodig uttrykk 😛 ) suppe, og bare det skal det jammen litt til for å håndtere for et enslig menneske, som vi jo alle i bunn og grunn er.

I tillegg kommer faktorer som tid, kosthold og sosialt liv, som også har fått helt nye kontekster i dag enn noen gang før.

Så hva sier dere? Hadde det kanskje vært godt med en mere eksistensiell samtale i ny og ne? Noen som minner oss på våre behov og hvem vi er?

For meg og min helse er det nødvendig. Jeg må hele tiden «tette igjen» energilekkasjer, og rett og slett vokse. Andre har andre behov.

Takk for terapeuten min 🙂 Hun er et fantastisk menneske 🙂

 

Søsken

Savner en av brødrene mine,

og så begynner jeg å tenke på det, og så savner jeg plutselig dem alle 🙁

Men er ikke det bra? At man har noen å savne?

Søsken er bra! 🙂

Så baller det på seg. De skaffer seg damer. Flotte damer, forlovede, til og med 🙂

Og så tar damene dem med seg ut i verden. Da blir vi jo litt lei oss. For vi vil jo ha dem her.

Men så blir vi jo så stolte over det de gjør der ute i verden 😀

Og så må vi ikke glemme søs 🙂 Hun som er rundt omkring her, stadig på tråden, men som man ser for sjelden likevel 🙂

Og som har en sønn som kan få meg på gråten fordi jeg ser at han har utviklet seg siden sist, mens han bare bryr seg om at jeg skal henge av meg jakken før jeg kommer inn 😛

«En kvinne»

Jeg hørte på radiogudstjenesten i dag.

Og det var jo fint 🙂 På mange måter 🙂

Men presten forsto jeg meg ikke på. Dagens prekentekst kjenner jeg ganske godt. Kvinnen som vasker jesu føtter med sine tårer, tørker dem med sitt hår, og salver dem med kostbar salve.

Og så begynte presten å snakke om Jesus Crist Superstar! Samme hvor fan jeg kan være av konseptet, så så jeg ikke koblingen. Men jo. Hun ville til Maria Magdalena. Maria fra Magdala.

Jeg har lest et par andre bøker om den samme Maria, veldig varierende i kildetroskap, men ingen av dem stemmer med at dette skulle være Maria.

I de bøkene jeg har lest går Maria sammen med Jesus mye av tiden. Hun er en som tar ansvar i flokken rundt ham, og bærer hans navn videre etter hans spektakulære forsvinning og tilbakekomst.

I en av dem har hun til og med et intimt forhold med Mannen! Og tro det eller ikke, det føles ikke rart der og da å lese det. Og hypotetisk sett, hvis det var sant, ville det gjort noen forskjell?

Er elskov synd? Hva skal til for å «skape» et ekteskap?

I boken gjør det ham bare til ennå mere menneske. Han fikk bære en elskende ektemanns byrde. Han måtte se på sin kvinnes(og sin mors) fortvilelse og sorg ved HANS VALG om å la seg fange, torturere og drepe.

Vi kan føyse dette bort som tull, men vi vet at det har vært knyttet store tabuer og mye misforstått fromhet til vår seksualitet. Hvem vet hva dette har gjort med disse tekstene gjennom tidene?

Mitt spørsmål er altså ikke om Han var gift, men heller om det i så fall spiller noen rolle?

Og «en kvinne» som gav Mesteren denne royale, intime behandlingen, hun var «en kvinne» i teksten. Mere identitet får vi ikke. Hennes store nådebehov fikk ikke noe navn, ei heller hennes vakre, sterke uttrykk. Hennes gave forble anonym.

 

Det er nå blitt første april og palmesøndag, og jeg finner denne fine teksten i vårt land.

Han har fått med noen fakta jeg ikke hadde, og en nydelig vinkling

http://www.vl.no/helg/maria-med-krukken/

Klem

Vi er blitt et samfunn som klemmer.

I de utroligste settinger. Er det bra? Alle trenger jo en klem iblandt…

Vi har vel alle kjent på forskjellige reaksjoner både hos seg selv og hos andre.

Noen ganger kan en klem være gull verdt. Si mer enn tusen ord. Andre ganger føles det påtrengende. Noen ganger kan du gi en klem, kanskje til og med ektefølt, men oppleve at mottaker helst ville vært den foruten…

Jeg tror det inngår i vår forskjellighet. Noen liker klemmer, andre klemmer kun sine nærmeste, og kun i spesielle situasjoner.

Jeg selv er vel en mellomting. Kjenner at jeg blir mer og mer reservert med årene… Jeg kjenner det spesielt i møte med mine Afrikanske venninner. De varme, nydelige hjertene uttrykker seg i mye klemming. Jeg setter stor pris på dem, men kjenner fort at nå må det vel være måte på 😛

Så hvordan skal vi forholde oss til denne forskjelligheten? Etablere regler? Jeg snakket med noen om dette, en klemmer, og hun gikk fort i forsvar, og kom med en situasjon der en ektefølt klem hadde falt på steingrunn, for hun måtte jo få lov, hun MENTE det jo!

Jeg tror ihvertfall ikke at vi skal gå i skyttergravene. Og si at klemmerne eller privaterne har «rett» og de andre må skjerpe seg. Jeg tror dette er noe vi må bruke våre antenner på, og kjenne på fra situasjon til situasjon. Respektere hverandres uttrykksmåte, og tilpasse oss.

Men vi må ihvertfall ikke komme dit at klemmer er plikt og takt og tone i situasjoner utenom nær familie. Eller hva sier dere?

 

Hjertemøte

I går hadde jeg et hjertemøte.

Slike er kostbare.

Jeg var på internasjonal kvinnegruppe, og gruppen hadde besøk av tilsvarende gruppe fra Narvik. Der var det en voksen kvinne. Hun snakket bare bittelitt engelsk og bittelitt tysk, i tillegg til sitt morsmål(som jo er gibritsj for meg). Hun fortalte med hjelp av sin datter om et liv med store, ekte påkjenninger. Men det var ikke det som faschinerte mest.

Hun hadde dårlig hjerte, men for et hjerte! Og for et smil! Hun satt med stor glede og så på når jeg lo sammen med en annen dame(Tzega <3), og jeg trengte bare å se på henne, så så møttes hjertene våre 🙂

Det endte med at vi gav hverandre av det beste vi hadde, et ønske om Guds velsignelse.

Dette er for store ord for mange, men jeg stoler på at dere som kjenner meg allerede er vant med dem, hvis ikke, get used to it, for det er ekte 🙂

Glede og takknemlighet.