Sol!

Vi har godvær i nordnorge 🙂

Alle rekorder slås. Mellom femogtyve og tredve grader i skyggen, skyfritt, og nesten ikke vind, og det har vart lenge! I Mai! Ungene gikk rett fra stillongsen til shortsen 😀

Og matpakkesmøreren har tatt ferie.

Det tok sin tid før godværet fikk nådd inn til den innerste hjerterota mi, men det har det altså gjort.

Jeg går bare her og takker.

Takker for godværet, for gresset jeg går på, det stikker litt, siden vi ikke er veldig ivrige hagefolk.

Jeg takker for stranda jeg har tilgang til, ja, det er faktisk flere av dem! Og i morgen tenkte vi oss til Revelsøy igjen <3 Den har til og med strand! Men det er sikkert iskaldt i vannet. UH!

Vennene er jeg veldig takknemlig for! Jeg har ikke så mange av dem, og alt er ikke ukomplisert, men i sommervarmen smelter det vanskelige bort, og nye bånd knyttes raskt når man møtes i bikini. Ingen hemmeligheter, liksom 😛

Og ungene, såklart. De er en konstant kilde til glede(og litt frustrasjon) :). Jeg takker for at de er friske og glade, og for at de er så forskjellige og så fiiiine. Dem kunne jeg snakket om i det uendelige. Og hva hadde vel strandlivet vært uten dem? Kjedelig!

Nabodamas lykke er vel ikke så vanlig å takke for, men jeg gjør det nå likevel. Hun har noe fint, men så er hun jammen bra fin selv også, da. Mor til tre små barn, pen, blid, og rolig. Og så er hun lærer. Jeg tror til og med hun er en flink lærer :D. Ja, jeg vet. Hun høres ikke helt sann ut, men så er det også mulig at jeg har hatt besøk av en fantasivenn i ettermiddag. Man vet aldri 😉

Solkrem som spray, den sier seg vel selv. Solkremsmøring er noe kliss!

Friskt vann fra kranen, det er det lett å glemme, men vi vet hvor heldige vi er, innerst inne. Tenk, vi BADER i drikkevann! *sender en rask bønn for dem som mangler vann*

Og sånn går no dagan. Ingen jeg møter skal føle seg trygg for en takk eller en hemmelig velsignelse 😉

Ser at dette ser noe prektig ut, men det er det ikke. Lang ifra! Jeg er jo så utrolig heldig :D. Og så har jeg oppdaget at det gjør meg godt å takke. Det er rett og slett noe jeg tjener på selv :).

Og når det handler om å gi Gud æren for hans storhet, så kan det vel ikke skade?

Takk, kjære leser, for at du har lest enda en lang tekst, fra lille meg 🙂

Annonser

Å ikke vite

«Veimat» er i Menighetsbladet igjen.

Denne gangen uten adresse, men med et innlegg.

Jeg vet at menighetsbladet leses nøye av mange, så jeg blir ikke forbauset om noen finner til bloggen på egenhånd.

Så kommer vi dit igjen. Det er lenge siden jeg har hatt noe skikkelig fint å skrive. Ikke fordi livet har vært trasig, men fordi jeg har så mange spørsmål, og så få svar.

Men for min del er det blitt helt greit.

Jeg trenger ikke å vite alt. Jeg trenger ikke å ha svar på alle spørsmålene, og jeg trenger ikke å granske menneskers lever for å finne ut om de er gode nok for meg.

Jeg er en sannhetssøker, ikke en kontrollør.

Jeg forsøker å lytte mer enn jeg prater, og lese mer enn jeg skriver; bemerk: forsøker 😛

Og jo mer jeg leser, og tør å lytte til menneskene jeg møter, jo mindre vet jeg.

Jeg skjønner hvor spredt kunnskapen er. Ingen kan påberope seg å vite og skjønne alt.

Vi trenger ikke å gå lengre enn til Bibelen for å finne en hel elv av paradokser!

Er det rart det blir vanskelig?

Men så kan vi jo vite at kristendommen kom lenge før internett og google, postverk og boktrykkerkunst, og levde aller best blant de fattige, og, tør jeg å bruke ord på hvem jeg tror var i flokken? Horer! Fylliker! De som ble forlatt allerede som barn, på grunn av sykdom eller fattigdom…

Tror vi at disse hadde alle svarene fra første dag som kristen? Tror vi at de fikk alle svarene?

Jeg tror ikke det. Men de fikk en relasjon til sin frelser, og lærte mer og mer, dag for dag. Og helt sikkert fikk de vite noen som jeg ikke vet. Men som jeg akter å prøve å finne ut av,

…men huff, da får jeg sikkert enda flere paradokser 🙂

Jeg svømmer og plasker i paradoksenes elv, men har hodet over vannet, enn så lenge 🙂

Annonser

Kroppsvæsker og vennskap

Jeg ser på FB at ei dame forteller om den herlige barselgruppa si.

Det er mulig det er bare meg, men når jeg hører ordet barsel, så tenker jeg på temmelig intime greier, med kroppsvæsker av ymse slag, og hoder i sin egen lille familieboble.

Selv går jeg i bønnegruppe, der vi sammen både er stille, og lar hjertene prate, klage og lovsynge. Ikke mye mindre intimt, det heller.

Og så tenker jeg videre, og begynner å lure på om de fleste fritidsaktiviteter er mer eller mindre intime eller flaue, med svette og stønning, eller et høyst organisk lydbilde, for eksempel.

Min mann spiller tuba. Ikke veldig intimt, sier du, men det er helt til du har sett vanndammen på gulvet under instrumentet…

Hm… Hvor ville jeg?

Ikke vet jeg 😛

Det er noe med det. Noe med at det flaue kan forene oss.

Kanskje er kroppsvæsker, kroppslyder og andre hemmeligheter helt uunnværlig lim i samfunnet vårt?

Slipp en fis og få en venn, liksom?

Annonser

En lengsel

Det er søndag, og jeg og ungene er hjemme fra samling.

Men lengselen kjennes godt.

Lengselen etter noe enkelt.

Jeg skal la en gammel, nesten glemt salme, få lov til å si det for meg.

Si meg det gamle budskap, det beste som jeg vet, om Jesus og Hans ære, og om Hans kjærlighet.

Si meg det kun så simpelt, som barn på fire år, for jeg er syk og såret, og lite kun formår.

Si meg det klart og sindig, jeg fatter det så sent, Guds råd mot syndens våde, det frelsens under rent.

Si meg det mange ganger, jeg glemmer det så lett, Akk morgenduggen tørres når solen skinner rett.

Si meg det mildt og stille, med alvors dype røst, husk på jeg er en synder som Jesus har forløst.

Si meg det gamle budskap, det beste som jeg vet, det budskap uten like om Jesu kjærlighet!

DET er det jeg lengter etter.

Historien bak denne salmen, samt en nyere versjon, fant jeg på en annen blogg. Det var litt fint 🙂 http://leifhaugen.trykker.com/2009/02/10/fortell-det-gamle-budskap/

 

Om å være under.

Jeg var på konferansetime med en av ungene i dag. Det var en skremmende opplevelse.

Ikke fordi det står så dårlig til med mitt barn. Han har både sine styrker og sine svakheter, akkurat som det skal være.

Det som skremte var mentaliteten og systemene.

De har et lappesystem. Gjør noen en overtredelse(glemming eller uro/frekkhet), så får de en lapp. Og får de tolv i året, så får de nedsatt karakter i orden/oppførsel.

Belønningssystemet de hadde var både kollektivt, alt for langsiktig, og hadde vist seg å være uforutsigbart, siden kosetimen hver fjerde uke lett kunne, og på fast basis ble, ofret, både for skolens time, og for en eneste overtredelse fra klassens side.

Ungene har altså ingen sjanse om å få slettet gammel gjeld, og belønningen er avhengig av «perfekt» adferd fra deres side, og selv da tillates det at den taes bort, både på lærers humør, og systematiske skolehappeninger.

Alt dette, og alt som ellers skjer i klassen, begrunnes med hvor hardt det blir senere i skolen, og hvor hardt samfunnet er.

Frykt for fremtiden.

Elevene skal liksom holdes litt under, så de må streve seg opp, for sånn er liksom livet.

Vi har alle på ett eller annet tidspunkt ligget under. Vært skyldig, hatt ei lita samling «lapper i kateteret». Eller? Føles det godt å ha lapper i kateteret? Presterer du bedre av at noen husker de gamle syndene dine?

Jeg kjenner en som trodde noe annet. Han visste faktisk noe annet. Han visste at når vi bare får lagt av oss det i fortiden som vi ikke er stolte av, så går vi videre med tom ryggsekk, rakere rygg, lette ben, syvmilsstøvler, nesten, og er kanskje til og med klare til å bære andre, fordi lappene føltes som stein i ryggsekken, og vi er glade at noen andre ville bære dem for oss.

I mitt liv har jeg Jesus. Han bærer mine steiner. Lappene mine blir med jevne mellomrom sunnrevet. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten.

Ungene våre må bære sine lapper. Ikke kan de sone på noe vis, og heller ikke kan de fortjene å få dem sunnrevet. De må vente helt til neste skoleår for å begynne med tom ryggsekk.

Den samme Jesus sier «Frykt ikke», men ber om gode gjerninger og et rettskaffent liv. Ja, Han ber oss om å leve livene våre med kjærlighet, barmhjertighet, tålmodighet, og medlidenhet, faktisk. Og får det, fordi vi slipper å være redde.

Mammahjertet blør, og samfunnsborgeren i meg ser en hel generasjon vokse opp med ryggsekkene fulle av steiner. Hva vil det bli av dem?

Kanskje kan skolen lære noe av dette? Kanskje er ikke frykt og skam eneste veien til anstendige, sterke, mennesker?

 

Salme 28

Dagens bibelord

Salme 28,6-9
6 Velsignet er Herren,
for han hører min bønn!

 7 Herren er mitt vern og mitt skjold,
mitt hjerte satte sin lit til ham, og jeg fikk hjelp.
Hjertet jublet, med sang vil jeg prise ham.

 8 Herren er et vern for sitt folk,
en tilflukt som berger den han har salvet.

 9 Frels ditt folk og velsign din eiendom!
Vær du deres hyrde
og bær dem alltid!

Stillhet

Jeg slår av TV´en.

silence

Det blir stille. Brølende stille.

Først deilig, så skummelt.

Silence

Klarer man å holde ut det skumle, ekle, tidssløsende og intime bare ei lita stund, eller litt lengre, det kommer an på hvor hard du trenger det, så kommer belønningen.

Silence

Da blir hodet også stille. Pusten blir dypere, og du får kontakt.

Artist Loui Jover; Drawing, "silence"

Kontakt? Med hvem? Først med deg selv. Så kanskje med din skaper. Eller kanskje Han endelig når igjennom til deg, med noe han lenge har villet si?

Exquisite solitude

Tør du det? Har du egentlig lyst til å være sammen med deg selv? Det er ikke alltid jeg heller har lyst til det. Å være sammen med meg selv, altså. Fy! For ei fislukt!

Og så tenker jeg noen ganger for mye. Det er et fryktelig skravvel der oppe.

Men i stillheten er tankene mine, og bare mine. Ingen tjener penger på dem, og ingen kan kreve dem. Ingen kan se dem, engang, så det hender de blir drømmerier. Men det må dere ikke si til noen. For jeg er ei voksen, fornuftig og delvis dyp dame, med begge beina på jorda.

dream....

Det er i bunn og grunn ganske fint å være sammen med meg. Flere skulle prøvd det :P.

Men siden jeg ikke kan være over alt alltid, så kan jeg anbefale noen andre å være sammen med. Deg selv, for eksempel 🙂 Er det lenge siden sist du var sammen med deg? Hva sa du til godt? Hvordan hadde du det? Ble dere gode venner?

Når man er sammen med seg selv, så lønner det seg å være snill mot seg selv, ellers blir det bare ukoselig. Sånn er det ihvertfall med meg, og jeg tror Gubben, som også er sammen med meg fra tid til annen, er enig i det.

Så. Oppsøk stillheten, og se hvem du finner.

chihuahua hiding behind curtain

Vi vil gjerne høre hvem du fant 🙂

Kvart over to

Vi søker lån, for å ta vare på huset vårt.

Å ta vare på huset er både nødvendig og litt gøy.

I går hadde vi gjort et møysommelig arbeid med å få gjort lånesøknaden ferdig, da jeg ringte banken for å få en avtale for å levere den personlig, og se på den sammen.

Dama i skranken sa at saksbehandler er opptatt frem til kvart over to. Jeg hørte at han var ledig fra kvart over to, og troppet opp da. Noen andre ville tenkt at «kvart over to, det er bare tre kvarter før stengetid, så da er han sikkert opptatt».

Men jeg fikk det som jeg ville! Og jeg fikk «brukt» den supre saksbehandleren vår i over en time, før jeg ble sluppet ut bakveien, fordi de hadde stengt 😀

«Noen andre» fortalte senere på dagen om en katt i et tre, som er som katter flest, og gjør som den vil, og «klarte ikke å la være» å sammenligne den med meg 😀

Det tar jeg som et kompliment 😀 Om det var ment som et, eller ikke 😉

Velge seg mål, gå mot målet, møte vegger, lete etter nøkkelhull, krype gjennom nøkkelhull, bruke dynamitt der det trenges, og vinne til slutt, eller ihvertfall kunne si at man virkelig forsøkte.

Min drøm denne gangen er et fint nok, ganske kult, hus og en ordnet økonomi, og jeg må snart til med dynamitten for å få det til.

Hva er din drøm? Er veien enkel eller blokkert? Fins det nøkkelhull? Kan du krype gjennom eller låse opp, eller må du til med dynamitt?

Det er DIN vei, DU bestemmer, og du eier til og med dynamitt.

Puh… Dette trengte jeg å lese! 😉

Påskemorgen slukker sorgen!

Jesus lever!

Har vi forstått dette?

Langfredagens smerte er over.

Døden er overvunnet, en gang for alle.

All verdens superhelter er oveflødige, for vi skal leve, selv om vi dør.

Og Jesus lever i oss, han trøster, styrker, og gir tilgivelse for selv den verste synd.

Han lever blant oss, som kjærlighet og tilgivelse, og viser oss at vi er kongebarn. Vi har løfte på at der to eller tre er samlet i Hans navn, så er Han midt iblandt oss.

Så la oss skynde oss og samles, og påkalle Jesunavnet!

Han lever i sin verdensvide kirke, blant folk som har mye mere enn mageknip å bekymre seg for, men de trenger ikke å bekymre seg. For Jesus lever blant dem.

Og Han lever i evigheten, hos sin Far. I Herligheten. Dit vi en gang skal. Er det lov å si at Han er det vel unt?

Jeg ville ha med meg en slags dydighet fra langfredagen, men de blomstene var overflødige. For Han var ikke i graven. Han sto der som lys, og spurte hva jeg gråt for, og ba meg om å fortelle det videre det jeg hadde sett.

Han lever, og jeg skal få bringe
hans venner det salige ord –
tenk, jeg som er ringest blant ringe,
den minste han kjenner på jord.
Tenk, jeg skal hans hilsen frembære,
å kunne jeg synge det ut!
Mer kunne ei engler begjære
enn gå med så salig et bud.

Ja, kjære venner, Jesus lever!

Og her kommer denne dagens musikk 🙂

Langfredag lyseblå.

Det er langfredag ettermiddag, og jeg sover visst.

Jeg pleier å tilbringe langfredagen i dyp ærbødighet til det som skjedde på denne dagen.

Jeg har vel enda ærbødigheten igjen, men i dag klarer jeg ikke å ta det inn over meg.

Jeg får, som dere vet, bibelvers på mail hver dag, og i dag fik jeg Lukas sin lidelsesberetning(Luk. 22:39 osv.), og jeg klarer ikke å lese den.

Det gjør for vondt.

Jeg ramlet over denne http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.10967859 , og ser mannen som går i smerte, og tenker at det hadde ikke jeg klart, siden jeg har vondt i magen(!!!!).

Jeg kommer meg ikke engang på samling(i bedehus), fordi jeg har vondt i magen!

Og jeg har ikke veldig vondt i magen, bare en skikkelig irriterende mageknip.

Hvordan er det meningen at man skal forholde seg til Langfredagen?

Jeg hørte en gang om en far som pleide å ta med seg familien sin ut og plukke stein hele langfredagen. Hva tenker vi om det?

Ærlig talt, folkens. Nå trenger jeg deres tanker på dette. Kan vi ha en liten samtale i kommentarfeltet her, for en gangs skyld?

Er det tjenlig å uhemmet nyte livet og spise kvikklunsj og appelsiner på Langfredagen? Hva gjør dere?

Sårbar

Sist mandag gjorde jeg noe enkelt.

Eller, det skulle være enkelt, ihvertfall.

Jeg tok et lite batteri med blodprøver.

Antallet er ikke viktig. Det som er viktig er at det var på fastende mage, og på noen dager uten allergimedisin. Og at det var tre mil å kjøre dit, og at jeg i døra møtte ei dame jeg en gang kjente litt, som hadde en seksåring med seg som hadde vært å kræsja på akebrett.

Allerede før jeg våkna ordentlig om morran kjente jeg en velkjent sårbarhet.

Jeg visste at jeg måtte behandle meg selv pent.

Så var det å komme seg avgårde uten å spise. Uten å stabilisere følelsene i magen med mat.

Jeg fikk meg mat senere den dagen. Det var såvidt jeg klarte å spise da jeg endelig kunne det, men jeg ble da mett.

Saken er bare den at følelsene fortsatt ikke har stabilisert seg.

Jeg føler og føler. Jeg lengter, husker, sørger, takker og gleder meg. Jeg leter og leter i dagene, og forsøker å stabilisere meg med skjermaktiviteter.

Men skjermen er en svikefull venn.

Den popper opp med tall og bokstaver som lover uten å oppfylle løftene sine, og stjeler av tiden min.

Kanskje er det noe jeg burde ordne opp i? Noe som ikke har noe med en skjerm å gjøre?

Uro.

Så jeg spiser. Men ingen ting smaker helt godt.

For det sitter ikke i magen. Det sitter i ryggen, beina, skuldrene, halsen, -og hjertet.

 

Og hjerter lar seg ikke roe hverken av Facebook eller potetgull.

Om lovsang

«Dear God, you have my whole heart for my whole life»

Dette sto på et skilt på FB. Det lages mange skilt med bibelsteder og trosuttrykk, og jeg liker å ha dem rundt meg. Mange av dem er lovsangsord. De handler blant annet om hvor høyt vi setter Jesus, og denne gangen om hvor høyt vi setter Gud.

I det siste har jeg gått og tenkt litt på viktigheten av å vite hvor dobbelt dette er.

Hvis jeg hadde gitt Gud mitt hele hjerte og hele livet mitt, så hadde jeg ikke trengt Jesus. 

Vi skal vite at de hendene vi løfter i lovsang, også, gjennom ufine gjerninger, har vært med og spikret Jesus til korset.

Når vi åpner munnen til lovsang, så skal vi vite at den samme munnen har vært skyldig i både giftig prat og Judas sin hang til svik for egen vinning.

Selv kunne jeg godt trampet takten til lovsangen, men også føttene har vært skyldig, og kommer til å bli det igjen.

Men Jesus visste alt dette, og lot det skje. Fordi Han visste hvem vi var, og elsket oss til å bli ren fra disse tingene.

Derfor skal vi lovsynge, og velge Gud med hjertet for livet.

Men vi må bare huske at hver en tone av lovsang, og hver eneste gode gjerneing vi velger å gjøre, ikke er noe vi kan gjøre for å bli frelst, og heller ikke kan vi skryte av det.

Det er fordi vi allerede skylder Ham det.

Fordi Han har elsket oss.

 

 

 

Bekymring.

Jeg har stort sett sluttet å bekymre meg.

Jeg nekter rett og slett å se for meg alle de vonde scenariene uten først å lete etter løsninger, eller legge ting i Guds hender.

Og det har fungert! Det har fungert kjempebra 🙂

Det har faktisk fungert så godt at jeg merker at enkelte kan bli litt irritert på meg for min «lettsindighet». De er sjalu for at jeg har det så mye bedre enn dem selv. Eller de tror at jeg ikke tar ansvar i livet, fordi jeg legger hodet på nakken og gapskratter når jeg/vi/de har problemer.

Og det er helt greit. En vakker dag klarer de selv å gjøre det samme. Da vil de forstå.

Men denne gangen fungerer det ikke. Jeg(eller helst noen andre, men det angår meg) har et problem. Og jeg vet ikke om det er noe jeg kan gjøre med det. Det er mulig at man kunne løst noe med en prat, men jeg ser ikke hvordan. Jeg bare får et dårlig bilde av meg selv i den praten. Ellers så blir det galt om jeg handler eller ikke handler. Tror jeg.

Denne knuten i magen kom snikende ettersom jeg sakte inså hva som skjer, og vil ikke slippe. Det er til og med vanskelig å be for det.

Kanskje har det noe med skyld å gjøre? Jeg føler skyld der jeg ikke har skyld. Det er faktisk sant. Jeg har mye skyld i mitt liv, men dette er ikke min skyld, dette er andres smerte målt opp mot min lykke.

Survivors guilt. Den overlevendes skyldfølelse. Det trodde jeg ikke at jeg hadde, men nå har jeg det visst likevel.

Det er jo det samme som trer i kraft når jeg begynner å glede meg over nåden i Jesus! I Ham har vi så mye, og så fine posisjoner, i Ham er vi majestet! Halluja, og så videre. Så blir jeg så glad, og så oppdager jeg det, og så lurer jeg på om det er feil å være så glad, når ikke alle er det.

Da er det liksom tryggest å ha noen bekymringer. Så slipper man å bli så glad at man ikke burde bli så glad.

Men helt ærlig. Smerte på andres vegne, er ikke det en helt reell ting? Kanskje bekymringen ikke er så stor som medfølelsen? Men hva skal jeg gjøre med den, når jeg selv er en del av kniven, og en samtale kanskje bare blir å vri den litt rundt i såret?

*Surker litt her, er det lov?*

Å se med troens øyne

Jeg skrev for to dager siden om at jeg hadde vært på konsert, og at jeg hadde oppfattet musikken som ekte trosformidling, og et uttrykk for ånd.

I dag snakket jeg med min mann Presten, som kjenner denne organisten litt, og han kunne bekrefte at denne organisten viser flere tegn på å være en oppriktig kristen.

Jeg måtte bare gape, nikke og tørke tårer. For jeg fikk bekreftet det troens øye hadde vist meg igjennom musikken.

Jeg fikk bekreftet at jeg har et troens øye, og at Ånden hadde vært tilstede når jeg trodde det. Det var ikke bare føleri.

Vi fikk i dåpsgave et troens øye. Et øye som ser forbi det som vårt naturlige øye kan se.

Vi må bare huske på å bruke det.

Hvordan kan vi gjøre det?

Nå er ikke jeg noen ekspert på dette, men hvordan forholder vi oss når vi mottar Guds velsignelse, i kirka eller andre steder? Kjenner vi etter hva som skjer, eller venter vi bare utålmodig på å få gå ut?

Når vi ber, er det av plikt og håpløshet, eller holder vi øynene åpne, i tro på at vi får se bønnesvar?

Jeg tror at Gud stadig har noe å vise oss, vi må bare åpne øynene og se. Og husk, Han er rettferdig og nådeløst sann, men Han er god, og har uendelig med nåde å gi oss, hvis vi bare våger å være sann, og vender oss til Ham.

Jeg fikk se en brors tro og bønn, og fikk fellesskap med både bror, Jesus, og kanskje enda flere, uten ord. Og det var godt.

Hva ser du, med din tros øyne?

 

Velge uten å vrake?

I det forrige innlegget skrev jeg mye pent om vår nye organist, Gregor. Og så la jeg det ut til menigheten. Fordi jeg hadde hatt en fin opplevelse i kirka. Logisk, ikke sant?

Men så går jeg på menighetens FB-side, og ser at den GAMLE organisten(Dimitar) også følger med der, og så begynner hodet å spinne.

For jeg skrev jo ikke så fine ting om Dimitar, hva om han tror at jeg ikke var glad for det han gjorde? Ikke det at jeg betyr så mye for ham, Ballangen er «stor», men han KUNNE jo bli såret…

For ordens skyld, jeg SATTE pris på Dimitar, og ikke minst hans vakre kone Juliana.

Men dette «rettferdighetsprinsippet» plager meg. Det holder meg tilbake fra å gi gaver, invitere, gå på besøk, gi komplimenter, gi ungene det jeg ønsker å gi dem, og mye annet rart.

For i alt man velger å gjøre mulig, så vil det bli en rekke av muligheter man ikke benytter seg av, eller ikke allerede ikke har benyttet seg av.

Barnebursdager i skoleklasser illustrerer dette godt. Det er så lett for dem som ikke blir invitert å føle seg utenfor, selv om det kanskje ikke var ment sånn, «noen» inviterte jo bare vennene sine!

Kanskje har tilværelsen i utkanten av «de populære» gjennom barne- og ungdoms-år fått meg til å bli oversensitiv på dette?

Noen sa heromdagen at jeg skulle slutte å tenke sånn. Livet er ikke sånn.

Og spesielt JEG er ikke sånn. Jeg gir full gass, for så å glemme hele opplegget. Jeg kan bli omtrent forelska i mennesker, for så å glemme bursdagen deres. De bor fortsatt i hjertet mitt, men de popper definitivt ikke opp når det er forventet.

Mitt hjerte har sin egen hukommelse. En hukommelse som hverken husker bursdager, kvinnegruppe, eller å gå på besøk til de rette menneskene når jeg har muligheten til det.

Men kom tilbake når jeg kjenner møter deg «live», hører en stemme, en sang, eller kjenner ei lukt av en matrett. Da husker jeg deg 🙂

Hva sier dere, kloke, ikke-skrivende lesere, skal jeg fortsette å være rettferdig, for enhver pris?

Jon Bakke

Jon Bakk

John Bach

Johan Bach

Johan Sebastian Bach.

I dag har jeg vært på konsert. Orgelkonsert i Ballangen Kirke.

Bach var temaet og komponisten, og organisten het Gregor(eller egentlig noe mye vanskeligere, men for oss enkle ballangsværinger er Gregor mer enn nok) Korzinski(var det riktig?).

Gregor er fra Polen, og organist hos oss i Ballangen en periode.

Og vi er jammen heldig. For Gregor er dyktig, og han ønsker virkelig å gi til bygda. Konserten i dag, for eksempel, var på eget initiativ, og uten kostnad for oss tilhørere. Han fikk heller ikke noe ekstra betalt.

Musikken var fin(kan man bruke ord som «fin» om ekte musikk?), og jeg mistenker at den var et genuint uttrykk for kristenliv og tilbedelse. Var den ikke det, så var den ihvertfall valgt og utført med dyp respekt for rommet den ble fremført i.

Hvordan jeg vet det? For det første og enkleste på grunn av en del av titlene, og rekkefølgen på dem. Synd jeg ikke fikk programmet med meg hjem. De hadde heldigvis undervurdert hvor mange som kom.

For det andre så… Ja, hvordan vet man det? Når musikken, uten ord, inviterer meg til å be sammen med seg? Enkelte ting kan ikke forklares med ord, det må erfares.

Hjertet har fått både hørt og sagt, og er stort og varmt.

Ellers så er det jo godt å se hvor mange par som kom sammen til en såpass «smal» aktivitet på en fredags kveld. Jeg er nok noe inspirert av «Mitt Liv i Et Speil » sitt http://mittlivietspeil.wordpress.com/2013/03/01/fine-ting, når jeg legger merke til at noen av dem til og med satt tett sammen, selv om det var god plass, og gikk hånd i hånd derifra. Jeg så dere nok 😉

Og godt var det også å se at flere av dem som sitter i styre og stell tok seg tid til denne ekte hverdagsflukten i Guds hus.

Det er godt for oss som var der, og det er godt for bygda.

Det er håp for oss 🙂

Takk, Gregor 🙂

 

 

Helse og kosthold, del 2.

I forrige innlegg fikk jeg sagt mye, men ikke det jeg ønsket å si.

Jeg ønsker å si at det er OK.

Det er OK å velge den maten som gjør deg godt.

Det er også OK å velge å fokusere på andre ting enn mat.

Det er OK å ta familien med på McDonalds til middag for å både rekke å gå på tur og i kirken.

Det er OK å slenge potetgull og sjokolade, eller grønnsaker og dipp, på bordet, for å fokusere på Den Gode Samtalen.

Det er OK å spise ferdigprodukter til middag, for å rekke noe annet, som familien ønsker.

Det er faktisk VELDIG FINT å følge egne prioriteringer, så lenge de er skapt av vilje til det gode, og ikke av frykt og skam.

Helse og kosthold.

Ånei, tenker jeg.

Denne overskriften er KJEDELIG. JEG hadde ihvertfall ikke giddet å lese videre.

Men slapp av. Jeg har IKKE tenkt å komme med kostholdsråd med eller uten karbo eller palmeolje eller vegetabilsk fett eller noe av det andre mennesker legger hele sin sjel(…) i å finne ut av, praktisere, og misjonere for, med skam og frykt som drivkraft og hovedvåpen.

Ikke det. Jeg forstår dem. Det er så håndgripelig. Logikken er så enkel. Du blir hva du spiser, sa kjerringa, og spiste en supermodell.*

Vi er laget av celler, og cellene er laget av kjemikalier, så da tilfører vi de riktige kjemikaliene, så blir livet godt.

Men så enkelt tror ikke jeg det er. Og jeg lar lege og professor Per Fuggelli si det med sin stil. http://www.erfaringskompetanse.no/nyheter/levermassasje-uten-resept

Selv tror jeg at vi først og fremst er sjeler. Evige sjeler, som har fått låne ånd og legeme ei lita stund.

Og da blir perspektivet noe annerledes. Vi må ta vare på sjelen vår, og pleie vår ånd, hva nå enn det er. Og så skal vi selvfølgelig også velikeholde legemet. Gi kroppen gode vilkår, men ikke dyrke den som noe annet enn det den er, en bærer av ånd og sjel.

Det tror jeg at vår ånd vil lære oss, hvis vi gir den støtte og rom i livet.

Det med ånd opplever jeg også som vanskelig og svevende. La oss trekke det ned til barneoppdragelse.

Hvordan kan jeg støtte mitt barns ånd?

Jeg skal først og fremst elske det.Og se barnet.

Så skal jeg trøste det når det gråter, og være sammen med barnet i meningsfullt samvær.

Jeg skal sette fornuftige grenser, men støtte barnets egne vilje, og respektere hans grenser, så langt som tjenlig er. Jeg skal passe på at barnet har utfordringer tilpasset egne forutsetninger.

Jeg skal sørge for hvile og avveksling for kropp og sanser.

Så langt er jeg kommet i min «visdom» om barneoppdragelse og ånd.

Jeg tror at det samme gjelder når vi skal ta vare på oss selv, og vår ånd. Så vil, som sagt, vår ånd ta vare på oss, og hjelpe oss med å ta vare på sjel og legeme.

Så skulle jeg gjerne trukket det hele pent sammen, med ånd, sjel og legeme, og et vakkert perspektiv som omfatter både nåtid og evighet. For jeg tror at det finnes.

Men så langt er jeg ikke kommet i eget liv. Men jeg er på vei, og jeg ønsker så inderlig å vise at vi er noe mere enn bare celler og kjemikalier, og ta luven av frykten og skammen som driver kostholdshysteriet.

Fordi frykt og skam er fryktelige slavedrivere, og livet kan være så rikt.

*Sitat: Absurdgalleriet.

Gullfisken gjesteblogger

Hei.

Jeg heter Bella.

Jeg er en gullfisk. En vakker slørehale. Men ingen ser på halen min.

Og jeg har det veldig travelt. Not!

Jeg svømmer rundt og rundt i bollen min.

Og når jeg blir lei av å svømme, så flyter jeg litt. Eller jeg gaper meg litt luft så det nesten blir umulig å svømme.

Men det er nå rart med det, det blir kjedelig det og! Og så blir jeg sur. Men det gjør jo ingen ting, siden jeg er alene her i karet.

Jeg hadde en venn. Doffen. Doffen har dævva, eller dødd, som vi, eller jeg, da, sier her i bollen.

Doffen. Han var full av muligheter. Han var så sprekkfull av muligheter og rogn, han, at han fikk oppblåstsjuka. Han ble mye større enn mulighetene sine. Han var faktisk så oppblåst at skjellene sto rett ut, og den fine, lilla, oransjeflekkete huden hans ble sår og boblete.

Så da ble han kokt. Kokt som en fisk. Sånn gikk det.

Såjadasåsåja. Han var jo vennen min, men jeg er jo ikke noe lei meg, jeg! *snufs*

For jeg har jo masse venner, jeg! For eksempel plantene, for eksempel, og jeg husker jo masse fisker i dyrebutikken, de var gule, oransje og lilla. Neida, jeg er ikke ensom jeg. *Puste litt*

Og så har jeg det jo så travelt, at jeg ikke har tid til å tenke så mye på det. Jeg svømmer jo, og gaper, og henger.

Jadaneida. Jeg skal vel være takknemlig for at jeg faktisk har vann. Matmor er faktisk til og med flink til å holde det rent. Men det bæsjer jeg i. Og når jeg svømmer rundt omkring, så er det fort gjort å gape på feil plass :/ Jeg gjør ofte det, for tida. Men det har iiiingen ting med Doffen å gjøre. Neida.

Jaja, jojo… sånn går no dagan.

Korpsmusikk

I dag har jeg vært med på noe spesielt.

Ikke slik å forstå at det er helt unikt i seg selv, men det lar seg ikke sammenligne med noe annet, siden det ikke bar i seg noe annet enn sitt eget øyeblikk.

Det lokale korpset hadde konsert i det lokale, bittelille kjøpesenteret.

To av mine nærmeste menn spiller i korpset, så jeg måtte jo dit.

Og der traff jeg søster og hennes mann, som er to år gammel. Og nå begynner vi å nærme oss…

Den lille tanteprinsen er så glad i korpsmusikk! Han falt helt bort! Han sa nesten ikke et eneste ord gjennom hele konserten! Vi bytta på å bære ham, siden vi ikke hadde stoler, men han merka det ikke.

Gutten var totalt konsentrert.

Det svingte virkelig av korpset, og det var morsomt å se også musikerne dypt konsentrert og kose seg, men Georg tok kaka. En gutt på den alderen skulle ikke klare å konsentrere seg så dypt om en ting så lenge, men det gjorde han.

Øyeblikk av konsentrasjon og glede over øyeblikket.

Nærhet til øyeblikket og seg selv.

Er det ikke det vi alle streber etter?

Takk, Georg, for at jeg fikk dele det med deg 🙂

Hilsen ei tante som er varm og rørt av ærefrykt for din opplevelse.

Når det stormer

«Dagens bibelord» på mail.

Luk 8,24-25
24 De gikk bort og vekket ham og sa: «Mester, mester, vi går under!» Da reiste han seg og truet vinden og bølgene så de la seg, og det ble blikk stille. 25 Han sa til dem: «Hvor er deres tro?» Men de var grepet av frykt og undring og sa til hverandre: «Hvem er han? Han befaler både vinden og sjøen, og de adlyder ham!»

Leste denne i natt, og ble glad for at Han stilte stormen.

Leste den igjen nå, og leser refsen som ligger i den. «Hvor er deres tro?», spør Han, etter at de har ropt på Ham da det stormet som verst.

Rett nok visste de vel at Han var Messias, og at han skulle ha en annen avslutning enn drukning i en tilfeldig båt,

men det stormet jo! Bølgene truet dem, helt reelt!

Hva skulle de gjøre?

Selv vekker jeg Ham når det stormer. Han får si hva han vil, så lenge han ikke går av båten før vi når land.

Pilgrim

Dere som kjenner meg vet at jeg er på vandring.

En pilgrim. På mitt vis.

Jeg må alltid videre. Lære mer, forstå noe nytt eller gammelt, lære noen bedre å kjenne, eller elske høyere.

Ganske ofte går jeg meg langt ut på viddene, men jeg går.

Akkurat nå er jeg litt uten retning. Jeg fant et kart langs veien som jeg følger, men hvem som har tegnet det, vet jeg ikke. Heller ikke vet jeg om det gjelder mitt område i det hele tatt…

Jeg bare går. Trygg på at jeg i en eller annen retning har en magnet som vil trekke meg hjem til slutt.

spawning-atlantic-salmon-738342-ga

Laksen dør når den slutter å svømme, og den kan svømme i enormt sterk motstrøm. Og møter den stein, så hopper den 🙂

Hva veien vil bringe? Nei. Det er ikke godt å si.

Skal man forresten egentlig følge hjertet sitt? Hva er hjertestemmen, egentlig? Hvordan vet man hva som er hjertestemmen, og hva som bare er livets distraksjoner?

Helst vil jeg jo lytte til Guds stemme. Men hvordan vet jeg da hva som er Ham, og hva som er falske profeter, falske ånder, eller rett og slett bare meg selv?

Noen hjelpemidler har jeg jo i dette. Jeg leser, jeg ber, og jeg rådfører meg med mennesker jeg har mer eller mindre tillit til.

Når forvirringen er stor nok, så melder lysten til å hvile seg. Til å slå seg ned, godta skjevhetene, og bli normal. Noen ganger gjør jeg det. Da sitter jeg ei stund, og oppdager hvor ødelagt jeg blir av det, så er det bare å begynne vandringen igjen, om man vil det eller ikke 😉

Så får det heller være så som så med normaliteten 😀

Er det noen som forstår hva jeg skriver nå? Eller enda bedre, noen som kjenner seg igjen? Skal vi møtes ved leirbålet?

 

Revelsøy <3

Jeg fortalte at vi hadde vært på hyttetur.

Venner av oss har den ene av to hytter på ei øy her i kommunen, og vi fikk den æren det er å besøke dem i vinterferien 🙂 🙂 🙂

Veien dit var fryktelig humpete og gikk på vann, og bilene måtte vi la stå igjen på land.

Ungene drepte monster i stupmørket, kjørte firehjuling, og bygde hytte, og de voksne hogde ved, skifta vindu og laget mat til hverandre og de små. Tid for den gode samtalen ble det også.

Nevnte jeg forresten sanggleden? Margareth og jeg gaula på div. sanger fra morgen til kveld. Jaja. Noe måtte vel ungene betale med 😛

Den ene natta rommet hytteloftet tilsammen 11 små og store troll!

Bilder!

Utsikten fra hytta...

Utsikten fra hytta

Mannen i arbeid

Mannen i arbeid 😉

Husfruen henter inn naturen til borddekorasjonen...

Husfruen henter inn naturen til borddekorasjoner 🙂

Husfar i arbeid. Poserer villig for kamera =)

Husfar i arbeid. Poserer foran kamera med den aller største selvøfølge=)

Hva kan man si? Fargene <3

Veien mot stranda...  Kjenner at jeg sliter noe innmari med å begrense meg nå. Det var så mange fine motiver! Sorry Margareth for at det ikke blir noen interiørbilder fra den nydelige hytta. Men vi kan jo helt til slutt ta med et bilde av deg i godteriutdelingen…K-o-o-os

Ja. Dere skjønner nå at jeg lengter tilbake dit. Kanskje neste helg passer? Hva sier du, vakre Revelsøy? Har du plass til oss?

 

1:6

Hadde, som tidligere varslet, besøk i går.

Og det var veldig fint 😀

Tørre fakta: Vi var åtte stykker, seks menn, og to damer. Den andre damen var den som kom sist, så jeg ble alene med mennene.

Min opplevelse: Det var utrolig godt da damen kom!

Ikke det, jeg er glad i mannfolk 😉 . Ikke truer de meg, heller 🙂

Men, og styrken i det overrasker meg litt, vi bærer alle med oss energier som mann eller kvinne. Å være alene kvinne blant seks menn er ganske så voldsomt, selv om det vi holdt på med ikke hadde noe med kjønn å gjøre.

Det aller sterkeste med det, for min del, er vel min egen reaksjon, for jeg blir innmari feminin. Nesten amøbe :/. Må skikkelig huske å være mer enn bare en rolle rundt de forskjellige mennene.

Dette ser helt sykt ut, jeg ser det selv. Men det er sant.

Så snakket jeg med den eneste som ble igjen da de andre gikk, en «hann», «min» «hann» :P. og han sier at uballansen også oppstår når en mann blir alene i et rom full av kvinner!

Er det noen som kjenner dette igjen? Og flere som synes at det er interessant?

Innspill eller erfaringer mottas med takk 🙂

Helbrederen

Det har vært mye snakk om helbredelse i det siste. Om forskjellige alternative ting. Forskjellige tankesett. Åndsmakter.

Så da denne teksten dukket opp som «Dagens tekst» fra Bibelselskapet, så fikk den en viss tyngde i mine øyne.

Joh 11,1-10
1 En mann som het Lasarus, var blitt syk. Han var fra Betania, landsbyen der Maria og hennes søster Marta bodde. 2 Det var Maria som salvet Herren med fin salve og tørket føttene hans med håret sitt. Lasarus, som lå syk, var hennes bror. 3 Søstrene sendte bud til Jesus og sa: «Herre, han som du er så glad i, er syk.» 4 Da Jesus fikk høre det, sa han: «Denne sykdommen fører ikke til døden, men er til Guds ære. For ved den skal Guds Sønn bli herliggjort.» 5 Jesus var glad i Marta og hennes søster og Lasarus.
         6 Da han hadde fått høre at Lasarus var syk, ble han enda to dager der han var. 7 Deretter sa han til disiplene: «La oss dra tilbake til Judea.»8 «Rabbi, jødene prøvde nettopp å steine deg, og nå drar du dit igjen?» sa disiplene. 9 Jesus svarte: «Har ikke dagen tolv timer? Den som vandrer om dagen, snubler ikke. For han ser denne verdens lys. 10 Men den som vandrer om natten, snubler. For han har ikke lyset i seg.»

Og Jesus lever ennå. Og han har sagt noe om seg selv, og han sier noe her om tro.

Og husker dere hva som skjedde? Da Jesus kom frem til der Lasarus lå, hadde han vært død i fire dager, og stinket. Men Jesus vakte ham opp til liv og helse.

Øyne

Blå øyne, øyne som kaffe, eller som rav.

Øyne grønne som mose på trær. Gule spetter, som streif av solskinn.

Grå øyne, lyse som en gåsunge, eller mørke som tjern.

Nevnte jeg lyseblå øyne? Lyse som øynene på en finne på storsamling, han spiller kanteleni, og luller oss jentene i senk.

Øyne i alle farger, som mørkner av svik eller smerte.

Alle disse fargene, og alle disse øynene.

Mine er mørk blå, med lysegul dekor, eller er det latteren som ikke vil slippe taket?

Min mann har litt av alle farger. Som han selv er. Litt av alt, ingen store sprell. Trygt.

Gjester

Lørdagskvelden var vi på besøk.

Vi er såpass sløve med «sosialisering» at vi knapt kan kalle noen for «vennepar». Men vi tok med de to minste og dro til Mia og Viggo, imens tolvåringen hadde guttekveld her med venner.

Og så kom Margareth også dit. Med unger.

Halv åtte på kvelden kjørte vi ut, og hysj! Ikke si noe til barnevernet… Vi var ikke hjemme før klokka var nesten elleve på kvelden!

Å(eller skal det være «og» der?) som vi koste oss! Ungene hadde nesten ikke tid til å spise 🙂 Ikke hadde de en eneste konflikt, heller!

Og vi voksne hadde det innmari koselig, uten at jeg egentlig kan forklare eller beskrive det noe mer.

Tidligere på dagen hadde vi gjester. Gamle venner som jeg trodde bare var gamle venner, men som viste seg å være heeelt up to date 🙂 Dyp takknemlighet for dem <3

Søndag kom det et barn på døren, og en av ungene var noe flåsete mot gjesten. Da måtte jeg ta frem historien om Abraham, som det, blant mye annet fint, står om her:http://m.norea.no/serier/artikkel/article/21764

Jeg prøvde meg på påstanden om at siden Charlene var en gjest, så kunne det jo være mulig at hun var en engel, men den påstanden var visst litt for drøy, for hun har jo ingen vinger! Da-A!

Jeg er blitt påmint om gjestfriheten, den som ikke handler om et perfekt hus og den mest fancye maten.

Den typen både gjestfrihet og besøk som handler om å velge hverandre til samvær og samtale. Den gjestfriheten som tar høyde for at det kan være en engel som er på besøk, selv om det ligner mistenkelig på en nabounge eller ei svigermor.

Den skal vi ta vare på, og dyrke.

Og dere… Onsdagen får vi gjester 🙂

Om å bli liten

Jeg har så lett for å bli lita.

Spesielt når noen viser meg omsorg.

Blir en «mottaker».

Noen som noen må holde oppe, trøste, og hjelpe.

Og så vet jeg jo at jeg ikke tilhører der. Og kommer i opposisjon for å hevde meg. Forklarer og forsikrer.

Da havner jeg ihvertfall under.

Noen som kjenner seg igjen?

Men jeg kjenner meg også igjen på andre siden.

Som den overivrige omsorgsgiveren.

Det er så behagelig å få være den som forstår og kan gi råd.

Den som vet bedre.

Og ikke blottlegger sine svakheter.

Men hvis ingen byr på seg selv og sine egne svakheter og problemer, så blir verden et uhorvelig kjedelig sted å være!