Gullfisken gjesteblogger

Hei.

Jeg heter Bella.

Jeg er en gullfisk. En vakker slørehale. Men ingen ser på halen min.

Og jeg har det veldig travelt. Not!

Jeg svømmer rundt og rundt i bollen min.

Og når jeg blir lei av å svømme, så flyter jeg litt. Eller jeg gaper meg litt luft så det nesten blir umulig å svømme.

Men det er nå rart med det, det blir kjedelig det og! Og så blir jeg sur. Men det gjør jo ingen ting, siden jeg er alene her i karet.

Jeg hadde en venn. Doffen. Doffen har dævva, eller dødd, som vi, eller jeg, da, sier her i bollen.

Doffen. Han var full av muligheter. Han var så sprekkfull av muligheter og rogn, han, at han fikk oppblåstsjuka. Han ble mye større enn mulighetene sine. Han var faktisk så oppblåst at skjellene sto rett ut, og den fine, lilla, oransjeflekkete huden hans ble sår og boblete.

Så da ble han kokt. Kokt som en fisk. Sånn gikk det.

Såjadasåsåja. Han var jo vennen min, men jeg er jo ikke noe lei meg, jeg! *snufs*

For jeg har jo masse venner, jeg! For eksempel plantene, for eksempel, og jeg husker jo masse fisker i dyrebutikken, de var gule, oransje og lilla. Neida, jeg er ikke ensom jeg. *Puste litt*

Og så har jeg det jo så travelt, at jeg ikke har tid til å tenke så mye på det. Jeg svømmer jo, og gaper, og henger.

Jadaneida. Jeg skal vel være takknemlig for at jeg faktisk har vann. Matmor er faktisk til og med flink til å holde det rent. Men det bæsjer jeg i. Og når jeg svømmer rundt omkring, så er det fort gjort å gape på feil plass :/ Jeg gjør ofte det, for tida. Men det har iiiingen ting med Doffen å gjøre. Neida.

Jaja, jojo… sånn går no dagan.

Annonser

Korpsmusikk

I dag har jeg vært med på noe spesielt.

Ikke slik å forstå at det er helt unikt i seg selv, men det lar seg ikke sammenligne med noe annet, siden det ikke bar i seg noe annet enn sitt eget øyeblikk.

Det lokale korpset hadde konsert i det lokale, bittelille kjøpesenteret.

To av mine nærmeste menn spiller i korpset, så jeg måtte jo dit.

Og der traff jeg søster og hennes mann, som er to år gammel. Og nå begynner vi å nærme oss…

Den lille tanteprinsen er så glad i korpsmusikk! Han falt helt bort! Han sa nesten ikke et eneste ord gjennom hele konserten! Vi bytta på å bære ham, siden vi ikke hadde stoler, men han merka det ikke.

Gutten var totalt konsentrert.

Det svingte virkelig av korpset, og det var morsomt å se også musikerne dypt konsentrert og kose seg, men Georg tok kaka. En gutt på den alderen skulle ikke klare å konsentrere seg så dypt om en ting så lenge, men det gjorde han.

Øyeblikk av konsentrasjon og glede over øyeblikket.

Nærhet til øyeblikket og seg selv.

Er det ikke det vi alle streber etter?

Takk, Georg, for at jeg fikk dele det med deg 🙂

Hilsen ei tante som er varm og rørt av ærefrykt for din opplevelse.

Annonser

Gjester

Lørdagskvelden var vi på besøk.

Vi er såpass sløve med «sosialisering» at vi knapt kan kalle noen for «vennepar». Men vi tok med de to minste og dro til Mia og Viggo, imens tolvåringen hadde guttekveld her med venner.

Og så kom Margareth også dit. Med unger.

Halv åtte på kvelden kjørte vi ut, og hysj! Ikke si noe til barnevernet… Vi var ikke hjemme før klokka var nesten elleve på kvelden!

Å(eller skal det være «og» der?) som vi koste oss! Ungene hadde nesten ikke tid til å spise 🙂 Ikke hadde de en eneste konflikt, heller!

Og vi voksne hadde det innmari koselig, uten at jeg egentlig kan forklare eller beskrive det noe mer.

Tidligere på dagen hadde vi gjester. Gamle venner som jeg trodde bare var gamle venner, men som viste seg å være heeelt up to date 🙂 Dyp takknemlighet for dem <3

Søndag kom det et barn på døren, og en av ungene var noe flåsete mot gjesten. Da måtte jeg ta frem historien om Abraham, som det, blant mye annet fint, står om her:http://m.norea.no/serier/artikkel/article/21764

Jeg prøvde meg på påstanden om at siden Charlene var en gjest, så kunne det jo være mulig at hun var en engel, men den påstanden var visst litt for drøy, for hun har jo ingen vinger! Da-A!

Jeg er blitt påmint om gjestfriheten, den som ikke handler om et perfekt hus og den mest fancye maten.

Den typen både gjestfrihet og besøk som handler om å velge hverandre til samvær og samtale. Den gjestfriheten som tar høyde for at det kan være en engel som er på besøk, selv om det ligner mistenkelig på en nabounge eller ei svigermor.

Den skal vi ta vare på, og dyrke.

Og dere… Onsdagen får vi gjester 🙂

Annonser

Om å bli liten

Jeg har så lett for å bli lita.

Spesielt når noen viser meg omsorg.

Blir en «mottaker».

Noen som noen må holde oppe, trøste, og hjelpe.

Og så vet jeg jo at jeg ikke tilhører der. Og kommer i opposisjon for å hevde meg. Forklarer og forsikrer.

Da havner jeg ihvertfall under.

Noen som kjenner seg igjen?

Men jeg kjenner meg også igjen på andre siden.

Som den overivrige omsorgsgiveren.

Det er så behagelig å få være den som forstår og kan gi råd.

Den som vet bedre.

Og ikke blottlegger sine svakheter.

Men hvis ingen byr på seg selv og sine egne svakheter og problemer, så blir verden et uhorvelig kjedelig sted å være!

Problemløsning

Når vi er inne på verdensproblemer, så løste vi ett i dag 🙂

Eller rettere sagt, femåringen løste et verdensproblem i dag!

Vi var hos mine foreldre og spiste fårikål, og praten gikk livlig rundt bordet.

Blant annet om en ny laser som noen skulle kjøpe, og scannerfunksjonen på den.

Og her høres det fra bordenden, med skikkelig, rullende R, og kleis S.:

«Seriøst! Matscanner!»

Og da var ikke veien lang til å scanne fårikålen, laste den opp på nettet, og laste den ned i hele den sultne verdenen.

Bedre Nobelpriskandidat finnes vel ikke?

Fårikål

 

Et alt for langt innlegg om beslutninger.

Ett av de store, menneskelige dillemaene/dilemma/dillemma/dilemmene(stryk det som ikke passer) er aleneheten.

Vi blir stort sett født en og en, vi må leve våre liv etter egne valg, vi tenker alene, føler alene, vi til og med sanser alene, (den ferske seien vi fem spiste til middag i går, smakte antakelig ikke det samme for noen av oss), og vi dør alene.

Heldigvis lever vi begynnelsen sammen med foreldre og kanskje søsken, men selv den mest dedikerte mor kan ikke alltid trøste sitt barn, bare tre uker etter fødsel. Barnet er alene.

Senere skal vi leve sammen med storfamilie og venner, kanskje arbeidsplass og et større samfunn. Vi er til og med medlemmer av en verdensvid befolkning, men, hver for oss så er vi alene. Ingen er hverandre.

Og med denne aleneheten kommer et ansvar for oss selv og våre valg.

Heldigvis er vi godt hjulpet av familie, venner, samfunn, historie, og, vil jeg påstå, en sann Gud, og Hans Ånd.

Men vi må selv velge. Vi må velge hjelperne, eller velge dem bort, og vi må finne ut hvem som er hjelperne, til og med!

En annen ting er at menneskene har tuslet rundt her på kloden i tusenvis av år, og gjort feil, lært, fortalt det videre, gjort gode ting, fortalt det også videre, men til syvende og sist, når vi står der som 16-åringer og skal gjøre viktige valg, så er vi akkurat så dum som et menneske som bare har levd i 16 år. Til Mors og Fars store fortvilelse.

Likevel må bare 16-åringen stå i det. De har ingen andre enn seg selv å skylde på når de roter vekk skolen, eller gir bort kropp og sjel til en uverdig kandidat, og ender opp gravid, og med altfor mye ansvar. Eller bare sårer en venn.

Vi kan mange ganger si som lillebror Markus <3 : Iiiiiiiiiiiiiiiiii diota!!!!! <3 , men det hjelper ikke. Når det kommer til stykket er vi litt idiot alle sammen.

Og vi tar valg. Alene. Legger du en beslutning i andres hender, er også DET en beslutning du må stå for. Og kanskje angre. For ingen vet bedre om ditt eget liv enn du selv vet.

Nå skriver og skriver jeg, og har vel kommet i mål, men leter fortsatt etter oppturen i teksten, lyspunkt og positiv konklusjon, men den satt hardt inne 🙂 Jeg har det bra, altså 😉 Selv om jeg måtte skrive denne murveggen av et stykke blogg 😀

Gode beslutninger, og god helg, ønskes dere, kjære lesere, fra matpakkasmøreriet :D.

Og dere? Mine beslutninger vil jeg gjøre selv.

 

Frisk luft og pust

Ble klar over det nå, at i dag så spiser jeg frokosten med fyr i ovnen, istedet for åpen verandadør.

Grøss!

For nå er høsten kommet, og lufta ute er kald, frisk, full av soppsporer og annen nedbrytning, og flytter seg raskt rundt omkring.

Visste dere forresten at jeg er usedvanlig avhengig av frisk luft?

Ikke nødvendigvis som i å komme seg ut, men mer som i å ha et vindu eller ei dør, eller helst flere, åpen.

Kanskje har det noe med allergi å gjøre, eller så kan kanskje en feng-shui-ekspert forklare det?

Jeg kan stoppe midt i ei tankerekke, fordi jeg nekter å tenke den i dårlig luft!

Pust er viktig. Pust er kjempeviktig!

Pusten kan avgjøre store ting. Puster du ikke godt, så tenker du ikke godt. Og puster du feil, så tuller du med følelsene dine.

Men heldigvis er pusten noe vi kan gjøre noe med. Vi kan åpne verandadøra(enkelt), og huske å puste med magen(vanskeligere:P)

Jeg er i tenkeboksen når det gjelder å begynne på Kundaliniyoga. Jeg tenker at det hadde vært bra for MIN pust. Eller ikke?

Jeg er redd for at det som holder meg igjen er frykt. Et par lag frykt, faktisk 😉 Er det noen av dere som har erfaring fra yoga, meditasjon, eller lignende?

Kjenner at dette temaet(pust) er noe jeg så gjerne skulle kunnet mere om, og skrevet skikkelig bra om, men jeg gjør visst ikke det. Men nå kommer jeg vel snart til mere informasjon om dette, kjenner jeg livet rett.

Spør man, så får man som oftest svar 😉

Hva gjør Dere for å puste godt?

 

Damekveld

Noen av dere er glade i referater.

Her kommer ett….løpende, hoppende, over tastaturet 😛

Det løper så fort at du nesten ikke klarer å se hva det handler om engang!

Ånei! Fortsatt bare tøvprat! Nå må det jammen bli noe snart….

Jajajajaja det skal bli…nå, eller nå…

Jeg sitter her i parfymelukta, med alt for mye lys i stua, som er helt tøvete møblert.

For jeg har nemlig hatt party. Homeparty.

Søte Kristin Solberg har vært her og demonstrert Amway for oss.

Vaskemiddel, skjønnhetspleie, parfyme(ja, du fikk med deg det? Det lukter!), og kosttilskudd. Økologisk og biologisk og greier.

Og ei merkelig blanding folk har det vært her. Fem fra norskopplæringen, Mamma, Mor, og tidligere leder på jobb, Siv. Hun er fin 😉

Kjenner at det fortsatt er mange jeg skulle invitert, men jeg måtte begrense det litt, for at natta ikke skulle bli så lang. Men det betyr vel at jeg er heldig? Som har så mange som vil komme hjem til meg?

Så satt vi der, da, med eplekake og is, kaffe og te, og minst to språk. Og så er det jo sånn, da, med mye annet. At hvis du har en, så er du heldig, og har du to, så er du ennå heldigere. Den samme regelen gjelder IKKE for grupper og språk.

Men det gikk fint 🙂 Kristin bød på seg selv, Rozina oversatte, og vi andre viste velvilje og interesse for produktene, så da ble det morsomt 🙂

Det er morsomt å blande folk, og det er givende å knytte bånd.

Sykling i livet

Tenker på noe rart igjen.

Tenker på det med overlevelse og fremdrift.

Har jeg skrevet om det før?

Livet er litt som sykling.

Lever man i «overlevelsesmodus» og kun forsøker å holde ballansen, så tar det ikke mange dagene/sekundene før ting begynner å gå galt.

Men bestemmer man seg for fremdrift, og legger planer, har tro og holder fokus og prioriteringer, da overlever man!

Da kommer man seg også fremover. Så langt man vil, så lenge man har levedager, og sykkelen holder.

Så er det jo det, da. At for å beholde denne fremdriften, så må man stadig lære å sykle. Men det er jo ikke noe problem, så mange utfordringer som livet gir, ikke sant?

 

Hva må du lære å sykle?

Prioritering

Nå er vi kommet tilbake fra ferie, og rydding er det store.

Ting skal bort og ut, og systemer skal på plass.

Men jeg innser fort at da må oppussingen utsettes ennå mer!

Alle de perfekte hjemmene vi har vært i sommer, og alle vennene våre sine hjem, hvordan gjør de det?

En ting er at pengene må hentes et sted, men det er litt av en jobb bare å holde det ryddig på overflaten, hva da med resten? Kjeller, loft, vaskerom…

Hvordan får de tid til resten?

Venner og familie, gode aktiviteter, og da er hagen ikke nevnt ennå…

Våre mødre hadde ikke så pene hjem, ihvertfall ikke min mor. Men hun hadde fem barn, og tid til samvær med mor, tre søstre og venner. Og vi dyrket grønnsaker, og vi plukket bær. Mange av den generasjonen brukte også tid og penger på humanitært arbeid eller misjon, hvor ble det av det?

Eller tar jeg feil? Husker jeg bare de få, gode stundene?

Uansett, så har jeg mange prosjekter jeg så gjerne skulle gjennomført, og altfor lite både tid og krefter til dem.

Jeg tror vi må ta en opptelling. Prioritering.

Eller kanskje må bare jeg prioritere annerledes? Men hvordan? Hvordan skal jeg ta imot besøk i et hjem som ligger hakket under de fleste andres?

Grrrr!

Trenger bare å si det.

JEG VET BEST SELV HVORDAN JEG HAR DET

Jeg trenger ikke noen andre til å fortelle meg det.

Jeg er den nærmeste til å kunne si hva som er fysisk og hva som er psykisk.

Jeg vet best selv hvor vondt jeg har, og hvor godt jeg kjenner etter.

Når musklene ikke lengre vil bære, så vet ikke legene hvorfor, og ihvertfall ikke venner og familie.

Og det som hjelper den ene, hjelper ikke nødvendigvis den andre.

 

Såh. Der var det sagt. Jeg vet at denne frustrasjonen er ekstremt vanlig blant mange av oss, og at jeg utrolig sjelden møter holdninger som får meg til å trenge å si dette, men i dag trengte jeg å si det. Høyt og tydelig, etter først å ha sagt det veldig enkelt til den det gjaldt.

Reisepåferiedag

Trøtt kjerring

Høye unger

Gubbe som viser et sjeldent snev av entusiasme

Nesten helt rent og ryddig hus

Spenning

Selv om vi får det bra der vi kommer, så kjenner jeg at det er litt vondt å dra fra nettverket sitt :/ Man er rar sånn.

 

God sommer, alle sammen! B) B) B)

 

*holde seg fast i svingene*

I dag er jeg overveldet.

Dagen har vært fin, den.

Sånn bortsett fra at vi holder pusten for Far.

To brødre og ei svigerinne er kommet nordover, for å treffe ham.

Jeg og prinsessa var hjemme i dag, og på besøk hadde vi Pippi. Og det var jo trivelig 🙂

Jentene gikk i fjæra på egenhånd, og så var det tur på bakeriet, og å kjøpe mat. Og i bygda treffer man familie, og en del andre mennesker.

I dag var det mange å se som har helt spesielle plasser i hjertet mitt. Jeg blir så happy, eller hva akkurat det spesielle mennesket gir, at når turen i dag var omme, så var jeg helt fortumlet!

Så var det middag, telefon fra Sørlandet, og besøk av naboenglene.

Får lyst til å be om fred og ro, men bestemmer meg for å henge på, og ta imot velsignelsen. Dag for dag.

«Elsk meg!»

http://www.denene.no/Bli%20inspirert/Kampanjen%20Elsk%20meg/Kampanjen%20%22Elsk%20meg!%22.20056.cms

Jeg fant dette på FB, og synes at det er bra.

Men så ser jeg straks parallellen til voksne. Voksne som i prinsippet har de samme problemene.

Overgrep og mangel på kjærlighet.

Mange lever under urett, og mange påfører seg selv både urett, straff og skyhøye forventninger der gapet til virkeligheten blir uutholdelig.

De trenger også denne ene. Denne ene som stopper opp og bryr seg.

De har gjerne et uendelig tomrom i seg som skriker etter kjærlighet. Skam som ikke engang tør å be om lys eller tilgivelse.

Nå har jo jeg svaret på dette også. Eller rettere sagt. Jesus har svaret. Jesus er svaret. Han har både den omsorgen, lyset og tilgivelsen som skal til.

Kjærligheten.

Vi må bare tørre å åpne opp for Ham.

Og så er det jo slik at mennesket ikke klarer å ta imot dette på egenhånd. Vi er gitt hverandre til å overbringe dette. Tenk. Vi mennesker får lov til det, når ikke engang englene fikk den fullmakten!

Så la oss som har fått kjærligheten, gi den videre. Være rundhåndet med omsorg, nærvær, ord eller gaver, alt etter hva vi er gitt.

Og dere som fortsatt sliter med tomme hjerter, og med overgrep og skam, søk til de kristne. Be oss om hjelp. Og ikke minst… Bli ikke trett av å søke Jesus. Bank, så skal det lukkes opp.

Vi må alle gå den veien iblandt.

Takk Jesus, for at du vil være «den ene» for oss.

Skylddeling

Har ikke så mye budskap i dag.

Men jeg kan fortelle noe om noe jeg skrev tidligere.

Jeg skrev heromdagen at jeg holdt på å kollidere fordi jeg var ute av hakk?

Det var «sjefen» jeg holdt på å kollidere med.

Og neste gang jeg kom på jobb så kjeftet han ikke på meg for det, men han var super-hissig mot meg for noe annet. Noe jeg ikke hadde særlig ansvar for… Jeg tålte det, flirte litt, og stusset litt, for jeg hadde ventet en liten lekse for råkjøringa… 

I dag gjenfortalte jeg kollisjonshistoria, og måtte bli fortalt at det ikke var jeg som hadde brutt vikeplikten, men han! Den hissige sjefen var hissig for at jeg skulle glemme å gi Ham inn!

Poenget med denne historia er vel hvor snar man er til å påta seg skylda for alt som er galt. Samme hvem som har skylda…

Siri-Mari. I hakk.

Om søvn.

Det har vært hektiske dager i det siste.

Og da går vi «ut av hakk». Tannhjulene begynner å skrape, og motorene begynner å slure og hakke.

Jeg holdt på å kollidere i går, fordi jeg var ute av hakk 🙁

Og hvem sitt ansvar er det da å få meg i hakk igjen? Jo, mitt!

Så nå ber jeg, og så har jeg sovet. Jeg har ligget i senga i nesten tolv timer! Jeg er glad for at jeg hadde anledning til det.

I det som dere andre kaller for natt, stress-sov jeg. Trodde jeg hadde forsovet meg, og stod opp med skjelvende kropp klokka halv fem. Men det var jo bare å gå og legge seg igjen.

Så. Da gubbe og unger var dratt, ble det bare bedre og bedre. «Bi de bedre nu, så må æ ha flatbrød tel!»-bra. Psycho drømmer, men ingen av dem var dårlige. Noen rett og slett bra 🙂

Så nå har jeg stått opp som ett nytt menneske, klar til både (resten av 😛 )denne dagen, og å planlegge morgendagen. Noe som ikke er en selvfølge med meg.

Visste du forresten at sår heles dobbelt så fort når du sover som når du er våken?

Det finnes ikke fremmede, bare venner du ikke ennå har møtt

Jeg hørte at det ble sagt heromdagen at vi blir opplært til ikke å snakke til fremmede.

Det ble ikke jeg, så her tror jeg at barneoppdragelsen har sviktet 😛

Min far prater med alle. Helt kronisk. Havner alltid i prat med noen. Samme hvor i verden han er 😀

Og det samme gjør vi barn. Mer eller mindre. Mamma har også begynt så smått med det. -Eller har hun alltid gjort det? Tja, der ser man hvor dårlig man egentlig kjenner sine foreldre…

Folk tror nok ofte(med eller uten berettigelse) at vi er rare. Og vi får ikke alltid så mye svar. Det må de jo bestemme selv, ikke sant?

Men en ting har det ihvertfall vist seg ikke å være, og det er farlig.

Og så er det jo så trivelig! Og så spennende! Man vet egentlig aldri hvem man har ved sin side før man har hilst på dem. Og de aller fleste har noe å gi meg eller å lære meg.

Min far og mine søsken har det med å finne matnyttige bekjentskaper. Til business eller aktiviteter.

Til nybegynnere kan jeg anbefale eldre mennesker. De blir ofte glad for en prat, og de er gjerne så ærlige at man får noe ut av dem. Enten det eller så har de lært seg konversasjonens kunst, og det er jo også hyggelig 🙂

Ja. Unorsk er det nok, men jeg anbefaler det 🙂 Rett og slett 🙂

Fint vær i dag 😉

Stilling ledig

Mamma pleier å si at hun skulle vært gift og hatt ei kjerring.

Og det skulle jeg også vært…

Ei skikkelig husmor er det jeg søker.

Til å ta vare på min mann og mine tre barn. Til å løfte oss opp til et anstendig nivå, hva det timelige angår.

Arbeidsbeskrivelse:

  • Rydding i lager, garderober, leker og skap.
  • Skape systemer i disse
  • Sortere unna det familien ikke trenger
  • Innkjøp og supplering der noe mangler.
  • Renhold
  • Middagslaging
  • Orden utendørs
  • Safting og sylting
  • Div. kontorarbeid
  • Forefallende arbeid i heimen. Disse oppgavene kan være noe varierte, da familiens medlemmer har en ufrisert kreativitet.

Jeg kan tilby et levende arbeidsmiljø med stadig repeterende oppgaver, dyp takknemlighet i form av en klem om dagen, og, sist men ikke minst, full oversikt over småbåthavna.

En helt vanlig dag i veikrokjøkkenet...

Søknadsskjema med CV og klutpreferanser leveres i kommentarfeltet under. Stillingen er foreløpig vakant, og oppgavene står i kø.

Om respekt

Når du respekterer deg selv, så vil andre også respektere deg.

Når du ikke respekterer deg selv, så vil heller ingen andre gjøre det.

Å respektere seg selv innebærer å si nei til de rette tingene, sette grenser for dem som vil «bruke» deg.

Men det kan også være å anerkjenne sin egen verdi i det man er og gjør, så man følger opp sine forpliktelser. Holder det man lover. Gjør sitt beste, bruker sine talenter.

Heldigvis har Gud elsket oss. Men han respekterte oss også så mye at han gav oss valget. Godt eller vondt. Å ta imot nåden og livet, eller la være, og gå fortapt.

Respekt.

Slektstreff

Har vært på slektstreff i helga. I vakre Lofoten.

Sett at vi kommer fra helt allminnelige, trange kår.

Det er rart å tenke på hvor kort tilbake vi skal i tid før overlevelse var en overveldende stor del av hverdagen.

Barnedødsfall og splittede familier var vanlige.

Så legger vi til kårene, og fortellingene, fra fiskerne på Lofoten, så er hverdagen vår bra absurd.

Men vi fikk også en mulig tråd tilbake til høvdingesetet på Borg 😀 Morsomt, samme hvor tynn den måtte være 😀

For dem som ikke har vært der, så kan jeg opplyse at Borg var det største høvdingesetet i Norge, med etter datidens standard, skatter, som ikke er funnet noe annet sted i Norge med så tidlig opphav.

Kvelden på Borg var en opplevelse, og for all del, dagen i fjøsen koselig og lærerik. 🙂

Så. Da kjenner jeg ganske mange flere Sletteng, og er blitt bedre kjent med dem jeg visste om fra før 😀

Gode dager :)

Nå har jeg ikke fortalt hvor hyggelig det var i selskapet, og hvor godt det er å ha søsken med ballett hjemme.

Og det kommer jeg faktisk ikke til å gjøre, heller! For det er så vanskelig å beskrive, at jeg gir bare opp i utgangspunktet.

Slappfisk, det er vel det jeg er 😛

Men jeg kan jo si så mye som at klokka ble halv to i natt før jeg kjørte hjem. SÅ trivelig var det IHVERTFALL!

Men i morgen er det ned på verdens kalde gulv, med tur til Tromsø for MR, og uka full av greier.

Hjem

Et hjem er et hjem, ikke sant?

Og det tilhører KUN dem som bor der, eller hva?

Vi bor i mine besteforeldres hus, og i dag kom min onkel Eldar og hans herlige familie innom.

Hans foreldre(de samme besteforeldrene) døde da han var midt i tjueårene, han ryddet ut av huset ca i 2004, deromkring, og har leid ut til vi kjøpte for fire år siden.

Så han hadde altså ikke vært her på åtte år, og ville så gjerne se igjen barndomshjemmet sitt 🙂 Og det er jo forståelig 🙂 Og hyggelig 🙂

Men nå er jo huset vårt! Med alle særpreg, skjønnheter og mangler vi har med oss…

Jeg tror det var veldig rart for ham. Og vet at det var rart for oss.

For hus gjør noe med oss, og vi gjør noe med hus.

Fest :)

Må vel ballansere dette, og fortelle om en nydelig dag i går 🙂

Etter alle de kjipe forberedelsene var det morsomt å stå opp pg kle finstasen på ungene og  gå i tog sammen med dem 🙂

Ungene ble en staselig prins, en yndig prinsesse, og en tøff(om enn noe sur, han er alltid det på 17. Mai) prematurtenåring.

Vi nedprioriterte kirkebesøket i går, men kommer tilbake til det neste år.

Toget var kjempefint 🙂 Langt, med flott musikk til alle. Og i et tempo som alle kunne kose seg i. Noen Hippet andre Hurraet, og tilsammen ble det morsomt 😀

Og så var det familie <3 resten av dagen. Pizza hos Mamma og pappa. Unger som overnattet der.

I dag er det bursdagsfeiring i Faderhuset. Jevika, som vi sier.  Pappas 60-årsdag skal feires.

Så dere ser, ingen tanker herifra foreløpig, bare fest og full fart 🙂 Og det er jo greit 🙂

Festklage

Kjenner at jeg ikke er laget for dette.

Timing, ting som skal huskes, detaljer som blir så viktige.

Det som de fleste gode husmødre gjør uten å tenke seg om, eller de merker ihvertfall ikke at de tenker tankene…

Og det er ikke bare det at tingene på listen skal gjøres, ungene skal passes, vi skal ha mat underveis, og oppvasken vokser og må taes underveis. Det står vel ikke i noe tidsskjema?

Og så begynner beina å si ifra. Ta en tablett.

Så blir man trøtt, ta en kaffe-boost.

For mye kaffe og stress og får ikke sove, ta en ny tablett.

Hangover av sovetablett, ny kaffe.

……………….

Ser at sola skinner, og vil bare ut. Sitte på et berg og nyte stillheten, eller ungene som leker, eller venner, eller noe annet. Men på et berg i sola. Gjerne om natta.

Festforberedelser

Nå fortjener dere virkelig et skikkelig innlegg, etter å ha vært inne og sett i så mange dager uten noen nyheter.

Men jeg må skuffe dere. Veikro-servitrisen er opptatt med å stelle til fest!

Syttende Mai, og min Far sin sekstiårsdag.

Brødre med damer er begynt å komme, siste broren og ei tante kommer i morgen, og onkel med familie kommer natt til fredag.

Så nå går det i snurreboller, kaker og klær.

Kjenner at døgnet har for få timer, og beina for få skritt, for ikke å snakke om den overarbeidede hjernecellen 😛 Den sliter virkelig på høygir!

Huskeliste til meg selv for morgendagen:

  • Levere speiderskjorte
  • Skaffe ei skjorte
  • knapper til skjorte
  • levere kake
  • se over dressene til mennene
  • stryke klær
  • kjøpe strømpebukse
  • sope over golvene
  • vaske klær
  • bake en kakebunn
  • evt. bake ei sjokoladekake.
  • stryke flagg!!!!

Noen som tror at jeg rekker dette? Og kanskje treffe litt folk også? Hm.

Sansing og takknemlighet.

Nå har vi jobbet litt med sansing, og videreutviklet sansingen til aksept.

Hvordan går det, forresten?

Er det noen som henger på?

Neste skritt er takknemlighet for det vi har fått oppleve. Vi får lov til å sanse Guds skaperverk hver dag.

Er det noen som har funnet noe nytt? Nye opplevelser, kanskje i gamle gjøremål?

Nå er takknemlighet en ting som ikke kan tvinges frem, så jeg skal være forsiktig her. Men jeg aner at det er tid for å sette av en dag eller to til å sanse i takknemlighet.

Tissklærne på mitt vaskerom kommer fra noen helt fantastiske barn, som jeg har fått lov til å leve i dyp nærhet til. Takk! Jeg har ei vidunderlig seng å sove i. Takk!

Hva har du å takke for?