Vi lever da tross alt i 2015

Kommentaren falt så lett, da jeg avslørte at jeg har en datamaskin som ikke riktig fungerer helt. Jeg, med min fattigslige datamaskin, passet ikke inn i det perfekte livet hans. Vi lever da tross alt i 2015.

Skulle tro at han ikke visste at de innebygde skapene i huset vårt er fra 1970.

Skulle tro at han trodde at vi gjorde det med vilje, å ha dårligere råd enn han selv har.

Skulle tro han ikke visste hvor mye jeg begjærer alt jordisk gods, og nye sommergardiner og nytt gulvteppe og en maler og en snekker og høytrykksspyler og campingvogn, men er nødt til å nøye meg.

Å nøye meg, ja. Det gjør jeg i perioder. Eller, på det verste, gremmer meg.

I andre perioder, som er bedre, så takker jeg for det jeg har. Jeg takker for at jeg har en datamaskin og et hus og klesskap og garderobehylle og dusj. Det er just ikke alle, selv i 2015, som har så mye!

Da blir dagene lysere, og den tomme pengeboka blir lettere å bære.

Men man kan kanskje ikke forvente at vennene, som er så godt vante i sin egen stue, skal nedverdige seg til å trå inn i så små kår som vi lever i?

Noen av vennene er store, og bryr seg ikke døyten om at de nesten står i dusjen når de vasker hendene på badet vårt. Det er uendelig godt. Da føles de som venner.

Da kan jeg fortsette på takkevisa mi i fred og ro, uten hverken skam og skyld for det som kontoen ikke strekker til for. Da trenger jeg ikke å handle golvteppe på kreditt for å leve i 2015.

Herren er min hyrde. Jeg mangler ingen ting.

Annonser

Dette innlegget ble skrevet i Hverdag, Ukategorisert og merket , , av sirimari. Bokmerk permalenken.

Om sirimari

Hmmm... Hvem er det egentlig som vet helt hvem de er? Jeg kan vel alltids gi dere noen opplysninger. Jeg er en kvinne som har rukket å bli tjueni noen ganger. Jeg er separert, og har tre herlige barn, som så mange andre av oss ;) Jeg bor i min fars hjemgård, i bygda jeg vokste opp i. Men før jeg slo meg ned her, rakk jeg å teste både Narvik og Trondheim. Trøndere er fine folk, spesielt de som holder til på nordsida av byens sentrum ;) Jeg blir friskere og sterkere, og har akkurat begynt å jobbe litt. Jobben som kassadame på REMA er undervurdert. Men først og fremst er jeg hun der gærne Jesus-dama, og det er det en stor ære for meg å få lov til å være. Kan man ha noen bedre brudgom? Nevnte jeg forresten at Den Høyeste Gud er min far?

En tanke om “Vi lever da tross alt i 2015

  1. Jeg er ikke spesielt flink til å takke for det jeg har i hverdagen.

    Nesten hver dag ergrer jeg meg over dataen min, som er ny og moderne, men som ikke funker som den skal.

    Nesten hver dag ergrer jeg meg over at jeg må gå ned fem etasjer for å vaske klær, i en maskin som bruker mangfoldige timer på en vask.

    Hver dag ergrer jeg meg over det lille knøttekjøkkenet mitt, som har bare en hybelovn og 50 kvadratcentimeter kjøkkenbenk.

    Men så! Så kommer jeg på familien min. Vennene mine. Det faktum at jeg har tak over hodet. Å Gud, hvor takknemlig jeg er, når jeg husker på disse tingene! Det er ikke det verdslige, det materielle som teller for meg. Det er det åndelige, de gode vennene som ikke bryr seg om at dataen er treig, de vil heller prate om alt mellom himmel og jord. Og de bryr seg ikke om at det er kul på skittentøyskurven, eller at jeg ikke kan lage de mest fantastiske retter på kjøkkenet mitt. De kommer til meg for å prate, for å være venner, ikke for å kritisere. De er alltid velkommen!

    Jeg har ikke plass til så mange på en gang i hjemmet mitt, men i hjertet mitt er det god plass, og det vet de alltid! <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *