Elsket

Tør vi å bli elsket?

Hva er egentlig så farlig med å bli elsket?

Blir det upraktisk å gå rundt å bære noen andres hjerte i hånda?

Blir vi da som sjefen, som griser når han spiser, og er ukledelig selvfornøyd? Ingen vil vel bli som ham!

Får vi da en skatt vi ikke kan miste? Jeg er redd sånne kjærlighetsskatter går inn i kroppene våre, så det blir så vondt om den var laget av jern, og vi tilfeldigvis skulle vandre forbi en kjempemagnet…

Eller er vi redd at skatten skal inneholde både skjulte kamera og sprengstoff, så vi blir både avslørt og sprengt i lufta? Muligens med vilje? Man vet jo aldri…

Og tenk om det er en falsk skatt? DET kunne blitt flaut, det!

 

Men uten den er vi vel ikke så mye.

 

 

 

Noen som kjenner hvor mye smerte dette mellomrommet rommer?

 

 

 

 

Så det gjelder å våge.

Ikke bare å elske, men vel så mye å bli elsket.

Med tåpelig tro, tikkende bomber, og svære magneter i horisonten.

Lurer på om IKEA har oppbevaringssystemer for hjerter, for jeg må sannelig begynne å ta vare på mine.

Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert av sirimari. Bokmerk permalenken.

Om sirimari

Hmmm... Hvem er det egentlig som vet helt hvem de er? Jeg kan vel alltids gi dere noen opplysninger. Jeg er en kvinne som har rukket å bli tjueni noen ganger. Jeg er separert, og har tre herlige barn, som så mange andre av oss ;) Jeg bor i min fars hjemgård, i bygda jeg vokste opp i. Men før jeg slo meg ned her, rakk jeg å teste både Narvik og Trondheim. Trøndere er fine folk, spesielt de som holder til på nordsida av byens sentrum ;) Jeg blir friskere og sterkere, og har akkurat begynt å jobbe litt. Jobben som kassadame på REMA er undervurdert. Men først og fremst er jeg hun der gærne Jesus-dama, og det er det en stor ære for meg å få lov til å være. Kan man ha noen bedre brudgom? Nevnte jeg forresten at Den Høyeste Gud er min far?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *