Male hus

Jeg ligger i senga.

Tenker at «i dag skal jeg male litt på huset vårt.»

Går i dusjen. Lurer på om vi har stige.

Går ut av dusjen. Gidder ikke tørke meg, siden formen er noe dårlig. Men finner et håndkle å tulle rundt «templet», og går og lufter maletankene med Veimat-gemalen.

Joda. Vi blir enige om hvordan det skal gjøres.

Jeg er bare litt tung i kroppen. Finner senga.

Tenker at jeg kjører og kjøper stige, må huske latekshansker. Ser for meg at jeg finner plankebiter i krypkjellern for å stabilisere stigen. I tankene ber jeg gubben om å slå inn spiker for at det ikke skal skli. Han synes(fortsatt i mine tanker) at det er en dårlig idé, så vi finner på noe annet.

«Au, luftveiene mine»

Jeg tankevandrer meg i verkstedet i kjelleren for å finne malingspannet. Og et tomt spann eller en boks for å slippe å drasse ti-literen opp stigen. White-sprite og papir må også med.

«Hva er det jeg driver med? Jeg ligger jo fortsatt i senga! Men det er så tungt å puuuuste!»

Jeg begynner vel nederst på det nye treverket. Høyre side. Så jeg får vent meg til høyden før jeg skal opp på ni meter(!!!!). Sååååå kommer drømmen. Den tykke, kremete, deilige beisen, i den tvilsomme, men nære og lune gråbeige fargen jeg valgte i vinter.

Jeg smører på de brede bordene. Bord for bord. Skjelver litt i høyden. Tviler på fargen, elsker fargen, tviler igjen, og tenker at «jaja, jeg ligger jo fortsatt i senga, når skal jeg egentlig få dette gjort?».

Omtrent her ryker illusjonen, og trøsten må være at jeg i det minste fikk blogget litt. Tror dere jeg får gjort noe i virkeligheten i dag?

Synes jeg hører husarbeidet hviske i det fjerne, men DA er svaret klart:Jeg er syk!

 

 

Annonser

Dette innlegget ble publisert i Hverdag av sirimari. Bokmerk permalenken.

Om sirimari

Hmmm... Hvem er det egentlig som vet helt hvem de er? Jeg kan vel alltids gi dere noen opplysninger. Jeg er en kvinne som har rukket å bli tjueni noen ganger. Jeg er separert, og har tre herlige barn, som så mange andre av oss ;) Jeg bor i min fars hjemgård, i bygda jeg vokste opp i. Men før jeg slo meg ned her, rakk jeg å teste både Narvik og Trondheim. Trøndere er fine folk, spesielt de som holder til på nordsida av byens sentrum ;) Jeg blir friskere og sterkere, og har akkurat begynt å jobbe litt. Jobben som kassadame på REMA er undervurdert. Men først og fremst er jeg hun der gærne Jesus-dama, og det er det en stor ære for meg å få lov til å være. Kan man ha noen bedre brudgom? Nevnte jeg forresten at Den Høyeste Gud er min far?

En tanke om “Male hus

  1. Vi kom i gang!

    Og vi lærte mye. Blant annet at når jeg kom 3-4 meter opp, så ble jeg andpusten av skrekk, men klarte å holde ut og konsentrere meg om arbeidet. Og at vater er en god idé når man skal opp i stigen.

    Lykke til til meg!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *