Det som ikke skal sies, bare kjennes.

Hm. Blogginga i går kjennes rar.

Jeg tror jeg skrev noe man ikke skal hverken skrive eller si høyt.

Hadde jeg skrevet om å like seg selv, så hadde jeg nok trykket «publiser» med en tilfreds mine, og ingen av dere hadde blitt kvalm. Vi hadde alle applaudert og syntes at det var både riktig og rett.

Men jeg skrev at jeg likte meg selv. Og så gnei jeg det inn, med både store ord og levende bilder. Noe så selvrettferdig! Gak-k-k!

Det er rart det der. Vi har alle behov for å like oss selv. Om ikke annet så må vi tåle å se oss selv i speilet.

Dette behovet tror jeg gjør en viktig jobb blant oss mennesker.Vi oppfører oss skikkelig fordi vi ønsker å like oss selv.

Vi lar være å stjele fordi vi ønsker å være ærlige mennesker. Vi stiller opp på dugnad fordi vi ønsker å være gode samfunnsborgere. Og så videre.

Men likevel fikk jeg mageknip fordi jeg hadde sagt at «jeg liker meg selv to timer i uka»!!!!

Jeg hadde ikke sagt noe om at jeg KUN liker meg selv. For det gjør jeg ikke. Heller ikke hadde jeg sagt at jeg er bedre enn andre, for det vet Gud at jeg ikke er.

Jeg er ganske misunnelig på dere som er i jobb, og får være i en rolle dere liker, mye mer. Kanskje alle ukedager? Det var vel det jeg ville si noe om. Det privilegiumet det er å være i en rolle man kan like.

Men det skal man altså ikke si. At man liker seg selv. Selv ikke i en rolle. Jeg kjenner det. Men jeg fjerner ikke forrige blogginnlegg. Fordi det er sant. Lik det eller ikke.

Annonser

Dette innlegget ble skrevet i Livet og merket , av sirimari. Bokmerk permalenken.

Om sirimari

Hmmm... Hvem er det egentlig som vet helt hvem de er? Jeg kan vel alltids gi dere noen opplysninger. Jeg er en kvinne som har rukket å bli tjueni noen ganger. Jeg er separert, og har tre herlige barn, som så mange andre av oss ;) Jeg bor i min fars hjemgård, i bygda jeg vokste opp i. Men før jeg slo meg ned her, rakk jeg å teste både Narvik og Trondheim. Trøndere er fine folk, spesielt de som holder til på nordsida av byens sentrum ;) Jeg blir friskere og sterkere, og har akkurat begynt å jobbe litt. Jobben som kassadame på REMA er undervurdert. Men først og fremst er jeg hun der gærne Jesus-dama, og det er det en stor ære for meg å få lov til å være. Kan man ha noen bedre brudgom? Nevnte jeg forresten at Den Høyeste Gud er min far?

6 tanker om “Det som ikke skal sies, bare kjennes.

  1. Hahaha, jeg må si at dette innlegget fikk meg til å trekke på smilebåndet og nysgjerrigheten.. Dette var det første jeg har lest av deg – og måtte forte meg å bla bakover i tidligere innlegg. Herlig blogg, denne skal leses 🙂

    Det er ganske så mye i vår kultur som bare skal føles og ikke sies, her styrer janteloven med jernhånd – det å like seg selv er bare toppen av kaka sammen med gode egenskaper, ferdigheter og glede av eget utseende xD
    Jantelovens trofaste følgere freser så fort noen tørr å stikke hodet ut av boksen og hylle seg selv.
    Selv om det sitter dypt i meg å innrømme dette – så har vi kanskje noe å lære av USA på dette området (og kanskje det eneste ?). De er nå kanskje «litt vel» ekstreme på selvbilde og selv elsking, men dog – de roper det ut og hylles for det !
    Jeg sier: Fyr løs og lik deg selv 2 timer i uken, eller mer ! 😀

  2. Du verden! DET var et kompliment! Takk 🙂

    Og du traff spikeren rett på hodet, med direkte ord om Jante og andre ting man heller ikke skal si :). Men Amerikanere? Tror vi tar en mellomting 😉

    Jeg skal jammen kikke innom din blogg også!

  3. «Hun vendte blikket mot Herren, og hun rødmet aldri mer av skam, men Hun strålte i Hans stråleglans»

    Tror ikke det er Han som hvisker disse ordene om å ikke vise sine gode sider, Siri! Det er helst noen heeeelt andre, og vi trenger ikke lytte til noe fra den kanten vet du. 🙂

    Og kommentaren om amerikanerne er veldig aktuell her. I den bedriften jeg arbeider i, blir det hele tiden framholdt at vi er best, vi er størst, vi har de beste medarbeiderne, og så videre. Det å skryte av seg selv er kanskje ikke et heldig trekk, men skal vi virkelig lyve og ikke fortelle sannheten? Skal vi legge skjul på de gaver Han gir oss? Skal vi bare akseptere at ANDRE forteller hvor bra vi gjør/sier/er/tenker/ogsåvidere?

    Og gjør vi det? Sier vi fra til alenemoren hvor UTROLIG dyktig hun er som klarer å forme et annet menneske på (stort sett) egen hånd? Det har da millioner andre gjort før!
    Eller er det en selvfølge at Pappa hugger ved? At barna gjør leksene?

    Det daglige krydder i form av skryt er med på å gjøre enhver dag bedre.

    Når skrøyt DU sist av en selvfølge hos en annen person?

  4. Litt omskrevet fra Salmenes bok 34, vers 6:

    6 De så opp til Ham og strålte av glede, og deres ansikt rødmet ikke av skam.

    Fikk sitatet av ei veldig klok ei æ har møtt. 😉

  5. Å? Har du møtt ei klok ei? 😉 Så glad for deg <3.

    Verset sto faktisk som et løfte! Nettbibelen:

    "Vend blikket mot ham og strål av glede, så skal dere aldri rødme av skam!"

    For et løfte! Vi har jammen ikke mye å henge med hodet for!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *