Om forventninger.

Kjærligheten kan kanskje sammenlignes med en fugl.

Nøtteskrike

Nøtteskrike. Mannen og jeg gikk på tur forrige søndag, og tror at vi så denne vakre fuglen, som visstnok ikke skal finnes her i nord-norge.

Vi vil at den skal komme til oss, og bli hos oss.

Hvordan skal vi da behandle den?

Vi må holde den varsomt. Veldig varsomt. Vi må se den og pleie den så den vet at den er hjemme, men ALDRI holde den så hardt at den føler seg fanget eller blir skadet.

For kjærligheten kan godt bygge rede, men den lar seg ikke fange.

En av de verste fiendene i kjærligheten er forventningene. Som ikke må forveksles med tillit.

Tilliten bygger på tidligere erfaringer i forholdet. «Jeg kjenner deg, og stoler på at du er nok for meg».

Forventningen handler om ønsker og behov man hadde før vi møttes. «Jeg stiller opp for deg, og stoler på at du stiller opp for meg».

Nå snakker jeg også om vennskapets kjærlighet.

Vi kan gi allverden av oss selv, men det betyr ikke at vi kan kreve NOEN TING tilbake!

Alt vi får fra en venn eller en elsker, er NY kjærlighet, og skal taes imot med takk, og uten gjengjeld!

Eller tar jeg feil her? Korriger meg gjerne i dette!

Mitt poeng her er å legge forventningene døde. Å drepe alle forestillinger vi har fått fra Harleqin, tenåringsdrama, facebook, logikken og trygghetsønsket om hva en venn eller elsker skal gjøre for deg, og hva du skal gjøre for dem.

Det eneste som teller er hva du oppriktig ønsker og evner å gi, og det du faktisk får, mye eller lite. Sammen med omsorg og takknemlighet.

Kjennes dette noe utrygt og ufullstendig, sier du? Får du lyst til å fange fuglen, og holde den fast?

Eller skal vi godsnakke med den, så den bygger rede? Hvem sine premisser må vi da bruke?

Kjærlighetens. Omsorg, omtanke, egne grenser(!!!), takknemlighet, tid, beundring. -Alle disse uøkonomiske tingene, som hverken kan kjøpes, selges, eller forventes.

Annonser

Dette innlegget ble skrevet i Ånd, Livet, Ukategorisert, Vakre mennesker og merket , , , , , av sirimari. Bokmerk permalenken.

Om sirimari

Hmmm... Hvem er det egentlig som vet helt hvem de er? Jeg kan vel alltids gi dere noen opplysninger. Jeg er en kvinne som har rukket å bli tjueni noen ganger. Jeg er separert, og har tre herlige barn, som så mange andre av oss ;) Jeg bor i min fars hjemgård, i bygda jeg vokste opp i. Men før jeg slo meg ned her, rakk jeg å teste både Narvik og Trondheim. Trøndere er fine folk, spesielt de som holder til på nordsida av byens sentrum ;) Jeg blir friskere og sterkere, og har akkurat begynt å jobbe litt. Jobben som kassadame på REMA er undervurdert. Men først og fremst er jeg hun der gærne Jesus-dama, og det er det en stor ære for meg å få lov til å være. Kan man ha noen bedre brudgom? Nevnte jeg forresten at Den Høyeste Gud er min far?

En tanke om “Om forventninger.

  1. Ser at jeg kan misforstås grundig. Jeg skriver «en elsker», men det er IKKE fordi jeg vil at vi alle skal gå ut å finne oss en «kjærlighet på si». Det er snakk om Den Store Kjærligheten, hvis noe sånt eksisterer. Det er snakk om Den i livet vi velger selv, og velger å elske.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *