Flasketuten.

Den som flasketuten peker på må tåle det ham får.

Trond Viggo får det sagt.

Ofte har jeg følelsen av å svikte barna mine. Det blir liksom aldri helt som jeg ønsker for dem.

Og det finnes garantert mange barn som har det bedre enn dem. Pedagogiske foreldre som finner på mye gøy, og klarer å vise at ha et intenst nærvær og oppmerksomhet på barnas behov.

Men det finnes jammen dem som har det verre enn mine. Mye verre. Ikke alle overlever, engang.

Se denne. http://www.dbtv.no/?vid=2473129299001

Det blir for mye for meg.

Jeg ber til Gud for mine barn. For skolegang, helse, og gode dager.

Og jeg tror, ja, jeg OPPLEVER å bli hørt og svart.

Men disse barna. De som må være foreldre for sine foreldre, de som frykter for drepende missiler fra luften, eller mangler mat. De som drikker kloakkvann og pådrar seg en mageinfeksjon, og ikke får det rene vannet med litt sukker og salt i de trenger for å overleve… Jeg kan ikke tro at ingen ber for noen av dem!

Nå kunne jeg satt meg inn i hva de føler og tenker, disse barna, men det ville bare vært ukvalifiserte gjettinger, så jeg lar være. Ihvertfall offentlig 😉

Men jeg kan prøve å ta perspektivet til dem som ber.

Tenk om det var MEG som måtte se på at mitt barn døde en meningsløs død? Og det etter at jeg hadde ligget på kne og ropt og tryglet til Gud om hjelp. Ville jeg fortsatt trodd?

Det er et godt spørsmål.

For livet er urettferdig. Og det kan mange ganger se ut som det er flasketuten som bestemmer.

 

Det er enkelt å tro når man har det godt.

Annonser

Dette innlegget ble skrevet i Ånd, Livet, Samfunn og merket , , , , , , , , , , av sirimari. Bokmerk permalenken.

Om sirimari

Hmmm... Hvem er det egentlig som vet helt hvem de er? Jeg kan vel alltids gi dere noen opplysninger. Jeg er en kvinne som har rukket å bli tjueni noen ganger. Jeg er separert, og har tre herlige barn, som så mange andre av oss ;) Jeg bor i min fars hjemgård, i bygda jeg vokste opp i. Men før jeg slo meg ned her, rakk jeg å teste både Narvik og Trondheim. Trøndere er fine folk, spesielt de som holder til på nordsida av byens sentrum ;) Jeg blir friskere og sterkere, og har akkurat begynt å jobbe litt. Jobben som kassadame på REMA er undervurdert. Men først og fremst er jeg hun der gærne Jesus-dama, og det er det en stor ære for meg å få lov til å være. Kan man ha noen bedre brudgom? Nevnte jeg forresten at Den Høyeste Gud er min far?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *