Når man ikke får sagt det man vil si

Noen samtaler er viktigere enn andre.

Jeg hadde en sånn i dag.

Jeg hadde forberedt meg godt, men sitter igjen med å ha gitt feil inntrykk.

Følelsen av å ikke ha fått sagt det jeg ville si.

Opplevelsen av at når jeg kun sa halvparten, så ble resultatet det motsatte av det jeg håpet på.

Frykten for at videre samtale kan pløye grøftene bare enda dypere.

Så da tier man, og folder hendene for at det gode skal bli husket, og det dårlige skal bli glemt, eller komme til renere klarhet en annen gang.

Annonser

Dette innlegget ble skrevet i Ukategorisert og merket , , av sirimari. Bokmerk permalenken.

Om sirimari

Hmmm... Hvem er det egentlig som vet helt hvem de er? Jeg kan vel alltids gi dere noen opplysninger. Jeg er en kvinne som har rukket å bli tjueni noen ganger. Jeg er separert, og har tre herlige barn, som så mange andre av oss ;) Jeg bor i min fars hjemgård, i bygda jeg vokste opp i. Men før jeg slo meg ned her, rakk jeg å teste både Narvik og Trondheim. Trøndere er fine folk, spesielt de som holder til på nordsida av byens sentrum ;) Jeg blir friskere og sterkere, og har akkurat begynt å jobbe litt. Jobben som kassadame på REMA er undervurdert. Men først og fremst er jeg hun der gærne Jesus-dama, og det er det en stor ære for meg å få lov til å være. Kan man ha noen bedre brudgom? Nevnte jeg forresten at Den Høyeste Gud er min far?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *