Noen samtaler er viktigere enn andre.

Jeg hadde en sånn i dag.

Jeg hadde forberedt meg godt, men sitter igjen med å ha gitt feil inntrykk.

Følelsen av å ikke ha fått sagt det jeg ville si.

Opplevelsen av at når jeg kun sa halvparten, så ble resultatet det motsatte av det jeg håpet på.

Frykten for at videre samtale kan pløye grøftene bare enda dypere.

Så da tier man, og folder hendene for at det gode skal bli husket, og det dårlige skal bli glemt, eller komme til renere klarhet en annen gang.