Jeg har stort sett sluttet å bekymre meg.
Jeg nekter rett og slett å se for meg alle de vonde scenariene uten først å lete etter løsninger, eller legge ting i Guds hender.
Og det har fungert! Det har fungert kjempebra 🙂
Det har faktisk fungert så godt at jeg merker at enkelte kan bli litt irritert på meg for min «lettsindighet». De er sjalu for at jeg har det så mye bedre enn dem selv. Eller de tror at jeg ikke tar ansvar i livet, fordi jeg legger hodet på nakken og gapskratter når jeg/vi/de har problemer.
Og det er helt greit. En vakker dag klarer de selv å gjøre det samme. Da vil de forstå.
Men denne gangen fungerer det ikke. Jeg(eller helst noen andre, men det angår meg) har et problem. Og jeg vet ikke om det er noe jeg kan gjøre med det. Det er mulig at man kunne løst noe med en prat, men jeg ser ikke hvordan. Jeg bare får et dårlig bilde av meg selv i den praten. Ellers så blir det galt om jeg handler eller ikke handler. Tror jeg.
Denne knuten i magen kom snikende ettersom jeg sakte inså hva som skjer, og vil ikke slippe. Det er til og med vanskelig å be for det.
Kanskje har det noe med skyld å gjøre? Jeg føler skyld der jeg ikke har skyld. Det er faktisk sant. Jeg har mye skyld i mitt liv, men dette er ikke min skyld, dette er andres smerte målt opp mot min lykke.
Survivors guilt. Den overlevendes skyldfølelse. Det trodde jeg ikke at jeg hadde, men nå har jeg det visst likevel.
Det er jo det samme som trer i kraft når jeg begynner å glede meg over nåden i Jesus! I Ham har vi så mye, og så fine posisjoner, i Ham er vi majestet! Halluja, og så videre. Så blir jeg så glad, og så oppdager jeg det, og så lurer jeg på om det er feil å være så glad, når ikke alle er det.
Da er det liksom tryggest å ha noen bekymringer. Så slipper man å bli så glad at man ikke burde bli så glad.
Men helt ærlig. Smerte på andres vegne, er ikke det en helt reell ting? Kanskje bekymringen ikke er så stor som medfølelsen? Men hva skal jeg gjøre med den, når jeg selv er en del av kniven, og en samtale kanskje bare blir å vri den litt rundt i såret?
*Surker litt her, er det lov?*
Eg ser du har det vondt, men eg kan ikkje grina alle tårene for deg!
heter det i en veldig dyp og fin sang. Medfølelse er alt vi har; vi kan ikke ta på oss andres problemer. Men vi kan vise omsorg, kjærlighet og kanskje gi en hjelpende hånd her og der. Og ellers bare bøye seg godt over årene og drive skuta framover mens Herren står ved roret og loser oss til en trygg havn.
Matt. 6:34:
«34 Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.»
Og jeg velger å sitere avsnittet der denne formaningen står:
«Vær ikke bekymret for morgendagen
25 Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise, eller hva dere skal drikke, heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne? 26 Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verdt enn de? 27 Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? 28 Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Se på liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke, 29 men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. 30 Når Gud kler gresset på marken så fint, det som gror i dag og kastes i ovnen i morgen, hvor mye mer skal han ikke da kle dere – dere lite troende! 31 Så gjør dere ikke bekymringer, og si ikke: ‘Hva skal vi spise?’ eller: ‘Hva skal vi drikke?’ eller: ‘Hva skal vi kle oss med?’ 32 Alt dette er hedningene opptatt av. Men den Far dere har i himmelen, vet jo at dere trenger alt dette. 33 Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. 34 Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.»
Gjør dette, så skal dine bekymringer lettes!
DER satte du skapet på plass 🙂