Gullfisken gjesteblogger

Hei.

Jeg heter Bella.

Jeg er en gullfisk. En vakker slørehale. Men ingen ser på halen min.

Og jeg har det veldig travelt. Not!

Jeg svømmer rundt og rundt i bollen min.

Og når jeg blir lei av å svømme, så flyter jeg litt. Eller jeg gaper meg litt luft så det nesten blir umulig å svømme.

Men det er nå rart med det, det blir kjedelig det og! Og så blir jeg sur. Men det gjør jo ingen ting, siden jeg er alene her i karet.

Jeg hadde en venn. Doffen. Doffen har dævva, eller dødd, som vi, eller jeg, da, sier her i bollen.

Doffen. Han var full av muligheter. Han var så sprekkfull av muligheter og rogn, han, at han fikk oppblåstsjuka. Han ble mye større enn mulighetene sine. Han var faktisk så oppblåst at skjellene sto rett ut, og den fine, lilla, oransjeflekkete huden hans ble sår og boblete.

Så da ble han kokt. Kokt som en fisk. Sånn gikk det.

Såjadasåsåja. Han var jo vennen min, men jeg er jo ikke noe lei meg, jeg! *snufs*

For jeg har jo masse venner, jeg! For eksempel plantene, for eksempel, og jeg husker jo masse fisker i dyrebutikken, de var gule, oransje og lilla. Neida, jeg er ikke ensom jeg. *Puste litt*

Og så har jeg det jo så travelt, at jeg ikke har tid til å tenke så mye på det. Jeg svømmer jo, og gaper, og henger.

Jadaneida. Jeg skal vel være takknemlig for at jeg faktisk har vann. Matmor er faktisk til og med flink til å holde det rent. Men det bæsjer jeg i. Og når jeg svømmer rundt omkring, så er det fort gjort å gape på feil plass :/ Jeg gjør ofte det, for tida. Men det har iiiingen ting med Doffen å gjøre. Neida.

Jaja, jojo… sånn går no dagan.

Annonser

Dette innlegget ble publisert i Hverdag, Livet, Ukategorisert av sirimari. Bokmerk permalenken.

Om sirimari

Hmmm... Hvem er det egentlig som vet helt hvem de er? Jeg kan vel alltids gi dere noen opplysninger. Jeg er en kvinne som har rukket å bli tjueni noen ganger. Jeg er separert, og har tre herlige barn, som så mange andre av oss ;) Jeg bor i min fars hjemgård, i bygda jeg vokste opp i. Men før jeg slo meg ned her, rakk jeg å teste både Narvik og Trondheim. Trøndere er fine folk, spesielt de som holder til på nordsida av byens sentrum ;) Jeg blir friskere og sterkere, og har akkurat begynt å jobbe litt. Jobben som kassadame på REMA er undervurdert. Men først og fremst er jeg hun der gærne Jesus-dama, og det er det en stor ære for meg å få lov til å være. Kan man ha noen bedre brudgom? Nevnte jeg forresten at Den Høyeste Gud er min far?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *