Dere som kjenner meg vet at jeg er på vandring.

En pilgrim. På mitt vis.

Jeg må alltid videre. Lære mer, forstå noe nytt eller gammelt, lære noen bedre å kjenne, eller elske høyere.

Ganske ofte går jeg meg langt ut på viddene, men jeg går.

Akkurat nå er jeg litt uten retning. Jeg fant et kart langs veien som jeg følger, men hvem som har tegnet det, vet jeg ikke. Heller ikke vet jeg om det gjelder mitt område i det hele tatt…

Jeg bare går. Trygg på at jeg i en eller annen retning har en magnet som vil trekke meg hjem til slutt.

Laksen dør når den slutter å svømme, og den kan svømme i enormt sterk motstrøm. Og møter den stein, så hopper den 🙂

Hva veien vil bringe? Nei. Det er ikke godt å si.

Skal man forresten egentlig følge hjertet sitt? Hva er hjertestemmen, egentlig? Hvordan vet man hva som er hjertestemmen, og hva som bare er livets distraksjoner?

Helst vil jeg jo lytte til Guds stemme. Men hvordan vet jeg da hva som er Ham, og hva som er falske profeter, falske ånder, eller rett og slett bare meg selv?

Noen hjelpemidler har jeg jo i dette. Jeg leser, jeg ber, og jeg rådfører meg med mennesker jeg har mer eller mindre tillit til.

Når forvirringen er stor nok, så melder lysten til å hvile seg. Til å slå seg ned, godta skjevhetene, og bli normal. Noen ganger gjør jeg det. Da sitter jeg ei stund, og oppdager hvor ødelagt jeg blir av det, så er det bare å begynne vandringen igjen, om man vil det eller ikke 😉

Så får det heller være så som så med normaliteten 😀

Er det noen som forstår hva jeg skriver nå? Eller enda bedre, noen som kjenner seg igjen? Skal vi møtes ved leirbålet?