Ferieturen vår har vart lenge nå, og inntrykkene er mange og fine.

Menneskene vi har møtt har vært mange.

Og til dere som har fulgt meg en stund forstår at dette tar på en åpen sjel.

Jeg blir litt sliten, rett og slett. Og så gir jeg ennå litt mere gass, som seg hør og bør, og så begynner det å gjøre vondt, som jo både høres og børes ennå mere.

Men så er det jo sånn da, at når kroppen har sagt stopp, så får man tid til noe annet!

Man kan for eksempel oppdage Gud igjen, og finne ut at vi begge faktisk hadde ventet på litt «kvalitetstid sammen».

Det er godt å velsigne i Jesu navn.

Det er godt å takke.

Disse samværene gir meg mer ro og forståelse også for mine barn, og Deres behov, også. Og det kan jo trenges :P.

Takk for stoppskiltene, og takk for samværet, og takk for en alle menneskene som har gitt av sin gjestfrihet og sin tid denne sommeren 🙂

Og takk for at vi har noe å glede oss til når vi kommer hjem 😀