Jeg hørte at det ble sagt heromdagen at vi blir opplært til ikke å snakke til fremmede.

Det ble ikke jeg, så her tror jeg at barneoppdragelsen har sviktet 😛

Min far prater med alle. Helt kronisk. Havner alltid i prat med noen. Samme hvor i verden han er 😀

Og det samme gjør vi barn. Mer eller mindre. Mamma har også begynt så smått med det. -Eller har hun alltid gjort det? Tja, der ser man hvor dårlig man egentlig kjenner sine foreldre…

Folk tror nok ofte(med eller uten berettigelse) at vi er rare. Og vi får ikke alltid så mye svar. Det må de jo bestemme selv, ikke sant?

Men en ting har det ihvertfall vist seg ikke å være, og det er farlig.

Og så er det jo så trivelig! Og så spennende! Man vet egentlig aldri hvem man har ved sin side før man har hilst på dem. Og de aller fleste har noe å gi meg eller å lære meg.

Min far og mine søsken har det med å finne matnyttige bekjentskaper. Til business eller aktiviteter.

Til nybegynnere kan jeg anbefale eldre mennesker. De blir ofte glad for en prat, og de er gjerne så ærlige at man får noe ut av dem. Enten det eller så har de lært seg konversasjonens kunst, og det er jo også hyggelig 🙂

Ja. Unorsk er det nok, men jeg anbefaler det 🙂 Rett og slett 🙂

Fint vær i dag 😉