Jeg var i Tromsø i dag, til en undersøkelse.
Tok flyet oppover i morges, og fikk litt tid før undersøkelsen til en matbit og litt shopping.
Det var ved matbiten det låste seg.
Jeg gikk ned gaten til jeg fant et passende spisested. Så langt alt vel.
Men utenfor døra satt det ei rom-kvinne og tigget. Som den landsens sjela jeg er så måtte jeg jo legge merke til det.
Men jeg tenkte alle harde tanker om menneskehandel og bakmenn, strammet hjertet, og gikk forbi.
Vel inne i den kule lunsjbistroens lune ro(trodde jeg) spurte jeg etter brød, som var det jeg hadde lyst på, og fikk svar på svensk. Alle bak disken hadde en eller annen utenladsk identitet!
Og der sto jeg, og betalte blodpris for et bittelite måltid.
Som jeg skammet meg!
Vi er blitt en nasjon av luksusmennesker med frivillige, utenlandske tjenestefolk, for ikke å si slaver.
Og når fattigdommen slår oss i øynene, så bortdefinerer vi den så glatt at til og med ei idealistisk prestefrue går bort og ser, og går like forbi 🙁