Pappa

TV.

«Litt av ett liv».

Bjarne Brøndbo er hedersgjest, og familien er «på teppet». Temaet er å vokse opp med Bjarne, en mann som ble stjerne og mye borte.

En av ungene sang en sang om å ønske at pappaen var der, gjennom hverdager og milepæler. Bjarne gråter, og jeg kjenner at det griper.

For jeg har også savnet pappaen min.

Han var vel alltid den som rørte hjertet mitt.

Den jeg ønsket å glede, gjøre stolt, og rett og slett være sammen med. Jeg var ei pappajente, rett og slett.

Men han måtte alltid jobbe. På farfar sin fraktbåt, i mekanisk verksted, på huset vi bygde, og i gruvebedriften han var med på fra starten av.

Jeg husker arbeidsklær, og lukter av arbeid.

Mamma var sterk og fikset det meste, men jeg tror at jeg husker at hun også savnet ham. Jeg husker at stemmen skalv når hun snakket om at han skulle «komme på besøk» til helgen.

Mitt pappasavn er blant de sikreste av mine «gråt-triggere» den dag i dag.

Fedre vet ikke hvor mye de betyr for sine barn.

Ikke bare er de viktige i hverdagen, men tilstedeværelsen i barndommen er viktig i hele resten av barnets liv. Ikke bare den fysiske, men også den mellommenneskelige tilstedeværelsen.

En far er en gutts store helt og forbilde, og ei jentes første, store kjærlighet, som setter standarden for hennes senere opplevelser av seg selv og kjærligheten.

Og det er ikke småtteri!

Pappa, jeg er glad i deg.

 

Annonser

Dette innlegget ble publisert i Livet, Samfunn, Vakre mennesker av sirimari. Bokmerk permalenken.

Om sirimari

Hmmm... Hvem er det egentlig som vet helt hvem de er? Jeg kan vel alltids gi dere noen opplysninger. Jeg er en kvinne som har rukket å bli tjueni noen ganger. Jeg er separert, og har tre herlige barn, som så mange andre av oss ;) Jeg bor i min fars hjemgård, i bygda jeg vokste opp i. Men før jeg slo meg ned her, rakk jeg å teste både Narvik og Trondheim. Trøndere er fine folk, spesielt de som holder til på nordsida av byens sentrum ;) Jeg blir friskere og sterkere, og har akkurat begynt å jobbe litt. Jobben som kassadame på REMA er undervurdert. Men først og fremst er jeg hun der gærne Jesus-dama, og det er det en stor ære for meg å få lov til å være. Kan man ha noen bedre brudgom? Nevnte jeg forresten at Den Høyeste Gud er min far?

En tanke om “Pappa

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *