Har vært på samling i dag. 🙂

Predikanten snakket mye om familie.

Hvordan vi skal oppføre oss mot de nærmeste. Ektefelle, barn og foreldre.

Om at det vi sår, får vi høste. Er vi grinete, så får vi sure fjes tilbake. Og det samme når vi viser omsorg for våre barn, så sørger vi for vår egen alderdom.

De bruker et språk som er ganske fastlåst, men hvis man ser to ganger på det, kan det være ganske så rått!

Hvem av dere tør å snakke om «å snakke til ungene i Gammel-Adam»?

Man blir klar over kontrasten til de kristenlederne som forsvarer vold mot barn…

Han snakket også om å ta ansvar for barnas sjel. Å ikke la all tid og oppmerksomhet gå til praktiske ting og underholdning. Sette av tid til det vi synes er viktig.

For meg er det samvær og kristendommen. Og jeg er skyldig.

Hva er viktig for deg? Hvordan vil du ta vare på dem du bryr deg om?