Jeg fant noe i en blogg, på kommentarfeltet.

Bloggen tilhørte «Gamle ugle», og kommentaren var skrevet av Ingrid. http://ingridvaa.blogspot.com/

Det var snakk om barndomsopplevelser av å ikke bli sett, og å bli sett.

Men jeg synes at dette andre verset handler om noe mer. Om møter mellom mennesker, og behovet for å finne noen med lignende sinn som seg selv….

Og nærvær.

«Barnet jeg engang var, var heldig.
Ble sett av menn som hadde vært i krig.
De levde med nærværet av Skyggen i seg selv
og kjente igjen Skyggen i meg.
De sa aldri noe om den.
De var hos meg.
De var i Skyggen.
I sin og i min.
Skygge møtte Skygge og ble delt Skygge.
Og delt Skygge er bare en skygge
og ikke en fare som fyller hele verden.

(og det er grunnen til at soldater var de fineste menneskene jeg visste da jeg var liten)»

Og nå har jeg lest historien bak. Rørende og vakkert. Gå inn og les, folkens!