Er i påskeforberedelse.
Går og tenker på meg selv på Jesu tid.
Hadde jeg trodd på ham?
Hadde jeg akseptert denne lokale, morragretne, selvgode duden som ved en anledning raserte tempelet?
Visst gjorde han under, men hvorfor helbredet han ikke dem alle?
Ikke hadde han særlig kule venner, heller. Det var ikke Støre og Paven han holdt seg med, men kjeltringer og utro håndtverkere.
Hadde jeg i min forventning om noe «hellig og stort» vraket den helligste og største?
Helt ærlig? Jeg ser ikke bort fra at jeg ville stått blant bermen og ropt «korsfest» 🙁
Tilgi meg for det. I blodet til ham jeg korsfestet.
Du får det altså sagt du Siri!
«denne lokale, morragretne, selvgode duden»
Kunne ikke hjelpe for å le litt, men jeg ser sammenhengen!
Og han hadde nok sine grunner til å ikke helbrede noen, akkurat som vi har grunner til å sette sinnssvake mennesker i fengsel… Eller.. Ja, du skjønner hva jeg mener 🙂
Kanskje kunne han ikke helbrede alle?
Uansett, du vet at Jesus elsker alle, også deg, og du er jo klar over dine «synder», og han har nok tilgitt deg alt, også de syndene du kommer til å gjøre 🙂
Nå ble jeg dyp!!
Godt den falt i smak 😉
Og det med helbredelsen, og alt annet han IKKE gjorde kan nok fortsatt plage meg iblandt. Men jeg lærer hver dag litt om å vite at jeg ikke vet, og stole på at det Han gjorde var det beste.
Er ikke helt med deg på den med mentalt syke i fengsel, hva tenker du?
Jeg tenker noen ganger, særlig etter 22. Juli, at en del av det vi kaller for sykdom rett og slett kan være ondskap. Hva sier dere?
Ja. Jeg vet at det er tilgivelse for meg også. Jeg trenger bare å gå der iblandt. Erkjenne at jeg trenger det.